Reisebrev 9 - Kulingvarsler

(28. oktober 2005)

Vi har forflyttet oss til Dartmouth,  et nydelig sted, helt annerledes enn Weymouth. Dette er en naturhavn. Det trengs ingen molo. Innløpet er smalt, mellom høye klipper og borger fra 1400-tallet. Innenfor åpner det seg en nydelig liten havn i munningen av elva Dart.

Dartmouth på den ene siden og Kingswear på den andre. Landskapet er også annerledes enn det vi har sett av England før, Høye gresskledde eller åkerkledde koller med klipper ut mot havet. Og her ligger vi nå og avventer værmeldingen for de neste dagene. Ryktene sier at det er nye kulinger underveis. Vi strever med å tyde isobarer på papirutskriftene vi har fått hos havnemestern, og ut fra dem har vi trodd at vi kanskje kunne gå over til Brest i morgen, men så sier de altså at det kommer gale 8 to 9 from south, og det er ikke særlig gunstig for oss. Så da blir vi vel her i Dartmouth noen dager til. I dag dukket det opp nye bekjentskaper, tre svenske ungdommer fra Norrland i en liten Albin Vega som heter ”Sally Blue”. De har aldri vært i en seilbåt før, og de har tenkt seg jorda rundt.   22 – 23 år gamle, med permisjon fra Tekniska Høgskolan i Umeå, er de ikke redde for noen ting. De bare seiler i vei. Sånn kan det også gjøres. Og nå er vi altså værfaste her sammen. Det kan jo bli hyggelig.

Vi har gått tur i åssiden oppi bakken ovenfor byen sammen med kuer og sauer, og der var det flott utsikt over hele byen og elva. Det går antagelig også turvei utover til borgen fra 1492. Der hadde de i gamle tider en kjetting som gikk tvers over sundet, under vann, til borgen på andre siden. Når fiendtlige skip prøvde å gå inn løftet de opp kjettingen sånn at de ble fanget, og skjøt dem i senk. Sjarmerende!

På Kingswearsiden av elva har de en museal smalsporet jernbane med et lite damplokomotiv som snor seg herfra og oppover dalen. Den ble nedlagt på 1950-tallet, men er åpnet igjen siden og drives nå av en stiftelse som attraksjon for turister. Så vi skal nok finne på noe å gjøre mens vi venter på østavinden. Og hvis vi blir liggende mange dager, så kanskje vi til og med får tid til å reparere lufteventilene over min og Tuvas køyer, hvor sjøvannet fosser inn når sjøen slår over båten?  Vi har hittil pleid å stappe sokker og truser opp i ventilene, men når sjøen er riktig grov så hjelper ikke det heller. Og når sjøen er grov orker verken Tuva eller jeg å gå (sveve, slenge) helt fram i forpiggen for å sjekke vannstanden i køyene. Dessuten er det sikkert mye annet som bør gjøres også, men først jernbanen! Det blåser noe helt jævlig fra sør. Det går kvitt inni bukta her, og vi er glad vi ikke er på utsiden.

Dartmouth, 28. 10. 2005

Ellen