Reisebrev 18 - Karneval på Tobago

(2. mars 2006)

Jeg sitter nå på Trinidad og skriver. Det er 30 grader inne i båten. Det er bare oss gamle igjen om bord. Tuva har reist hjem til snømassene og Martin har dratt videre med Sally Blue. Vi er her for å reparere forseilet, storseilet, skinnen på rulleforstaget som er brukket, vindgeneratoren som har sluttet å virke, og for muligens å kjøpe nye forbruksbatterier, taxfritt. Her er all mulig ekspertise og masse hjelp å få. Om noen dager, når de har kommet seg etter karnevalet.

Vi valgte å bli på Tobago og overvære karnevalet der. Det var mest praktisk sånn på grunn av Tuvas avreise, og mest hyggelig fordi vi der traff nye venner for livet (hallo Åslaug og Tor og Gry) og gjerne ville være sammen med dem.

Karnevalet på Tobago er noe helt annet enn de svære greiene som er på Trinidad. Det er bittelite og hjemmesnekra. Veldig sjarmerende. Vi overvar kostymeparaden begge dagene. Første dagen var det barnekarneval med smårollinger ned til 3-4 års alder, og opp til tenåringer. De opptrådte gruppevis, klubber, nabolag o.s.v. i like kostymer. Veldig søte. Mødrene har sikkert sittet i månedsvis og sydd kostymer. Toget paraderte fra oppsamlingsplassen, bort hovedgata og opp en sidegate hvor dommerpanelet sto, og så var det en og en gruppe fram foran dommerbordet for å danse og vise seg fram.

Paraden for de voksne gruppene dagen etter var akkurat likedan. Masse barn var med der også. De fleste gruppene besto av nabolag. Det var unge og gamle, feite og tynne i en salig blanding. Kostymene var fine og morsomme, men skikkelig hjemmegjort. De har sikkert hatt det veldig moro hele våren, med å planlegge og sy og korreografere. Jeg kan tenke meg at det virker samlende på nabolaget å være med på dette. Det hadde overhodet ingenting av den profesjonelle glamouren som preger i hvert fall en del av karnevalsopptoget her på Trinidad. Vi så glimt av det på TV.

Ellers var vårt møte med Tobagos myndigheter en litt bisarr opplevelse. 90% av Tobagos inntekter kommer fra turismen, men allikevel viser de en direkte fiendtlig holding overfor turistene. Du skal ikke komme der og tro du er noe, og de gjør hva de kan for å tråkke på deg. Men det er kanskje ikke så rart, når en har en historie som er så full av brutalitet og undertrykking. Kriminaliteten er en brøkdel av hva den er her på Trinidad, men den øker og myndighetene gjør hva de kan for å skjule det som skjer, så det ikke skal gå ut over turismen. Vi fikk det tett inn på oss en kveld vi var hjemme hos våre nye venner. Mens Tor kjørte oss hjem til båten ble Åslaug overfalt og ranet. Ranerne hadde kommet seg inn på eiendommen og gjemt seg mens vi alle var der. De truet Åslaug med kniv og kølle mens de rotet igjennom hele leiligheten etter det som var av verdi. Heldigvis gikk det godt. Politiet tok saken alvorlig (etter å ha blitt bestukket med en betydelig pengesum av husets eier). De har funnet ranerne og halvparten av de stjålne sakene, og holder våre venner igjen på Tobago på statens bekostning til rettsaken er over. Men aldri så galt at det ikke er godt for, noe; da fikk jo vi mer tid sammen med dem.

En av de flotte tingene vi gjorde sammen, var å dra på tur i regnskoen. Tobago har den eneste regnskogen som er igjen i hele Karibien, så vidt jeg vet. Det skyldes engelskmennene. Mesteparten av skogen på øyene ble hugget ned, men på Tobago trengte de den til å skjerme kaffeplantasjene sine. Så selv om det hadde en egoistisk hensikt, hadde det den effekten at et unikt område ble vernet, og siden fredet.

Vi hadde en utrolig flott tur, først med jeep langs smale veier som lignet mer på utørrete elveleier, evt. fylkesgrenser, til vi parkerte bilen på en sandbanke i elva. Derfra gikk vi oppover langs elva, og delvis vasset vi i den, til et sted hvor et fossefall (Tobagos høyeste) fosset i flere avsatser nedover og dannet en innsjø (dam). Derfra klatret vi opp skråningen på ene siden for å prøve å nå et basseng høyere opp som etter sigende skulle være enda mer paradisisk. Skåningen gikk gjennom til dels tett kratt, hadde en stigning på ca. 80 grader, og var forferdelig sølete og glatt fordi det hadde regnet en masse den dagen, så vi ga opp 50 meter opp fordi det ble for halsbrekkende. Men badet i den nederste dammen var aldeles herlig da vi endelig kom skliende ned igjen, oppskrapet, klissvåte og sølete fra topp til tå. Jeg hadde til og med oppnådd å få slangebitt ?? i nakken. Men det gjorde ingenting. Slangene på Tobago er ikke farligere enn vår hoggorm og sikkert mye søtere. Det var en flott opplevelse i alle fall. Vi avsluttet med å spise middag hos et sjarmerende ektepar som drev hotell og restaurant på et nydelig sted midt i skogen.

Og nå er vi altså på Trinidad i Chaguaramas Bay. Her ligger hundrevis av seilere. Alle nasjonaliteter. Alt er lagt opp for å tilfredsstille båtfolket. Her er alt av ekspertise. Folk er hjelpsomme. Kl.08 hver morgen går man på kanal 68 på VHFen, hvor man får informasjon om alt som foregår, og hvor man kan stille spørsmål om alt man lurer på.

Foreløpig har vi bare opplevd dette effektive rikmannsstedet, og ingenting av det egentlige Trinidad. Men det kommer, for det tar sikkert noen dager å få alt fikset. Det kommer jeg tilbake til.

Chaguaramas, 2. mars 2006

Ellen