Reisebrev 8. Biscaya nærmer seg

(23. oktober 2005)

Weymouth. Vi har funnet igjen Oddmund Lien og gutta, Krister, Gjermund og Martin, på Jenny Marie. Vi fortøyde oss lydløst inn til dem da vi kom hit kl. halv seks i dag tidlig. Dro fra Brighton med tidevannet kl. 11 i går. Dette med tidevann og strøm er et kapittel for seg. Slitsomme greier. Vi er jo for det meste lykkelig forskånet fra det hjemme hos oss. Heldigvis er det sånn i alle havnene at man legger til ved flytebrygger, ellers kunne det blitt dramatisk. Jeg gikk til butikken for å handle da vi var i Dover. Kaikanten var 5 meter opp i været med østers hengende fast oppover hele veggen. Da jeg kom tilbake etter en time var det en meter igjen til kanten og all østersen under vannflaten. Så det går fort.

Når en skal ferdes langs kysten må en passe på å gå når tidevannet er med oss. Det gjorde vi altså i går. Vi gikk inn i The Solent, sundet mellom Isle of Wight og fastlandet, både for å slippe plaskinga, vi har jo fremdeles vind rett imot selv om den er svakere, og for å se litt mer landskap. Men så ble det mørkt mens vi var i bukta ved Southhampton og skulle sørover den siste lille kortsida av øya. Verden ble forvandlet til en blanding av julegate og tivoli igjen, vi forholdt oss til feil lys en stund og presterte å gå på grunn. Og her er det ikke leire å skli på, her er det sand. Den sitter man litt bedre fast i. Men båten og motoren er alltid snille og greie og flinke så vi klarte å vri oss av ved egen hjelp, selv om Coast- guard var orientert om problemet.

Men poenget er at da alt dette var over og vi skulle prøve å skjønne hvor vi skulle gå og hvilke lys som var for oss, så hadde det gått såpass lang tid at den jævla strømmen hadde snudd mot oss. Og selv om det ikke var noen lang strekning, så brukte vi flere timer på å forsere oss ut gjennom Needle Channel langs alle de røde lyktene. Det er den smaleste delen av The Solent, og derfor der strømmen går fortest.

Men det var en vakker natt. Månen er for nedadgående, nesten halv, og lyste opp kjølvannet. Karlsvogna står nå i bratt nedoverbakke i forhold til hva den gjør hos oss. Cassiopeia var rett over hodene våre, og Orion ut på babord side. Men man blir trøtt og kald og lei allikevel. Det er godt å komme i havn. Og Weymouth er en idyll. Veldig koselig sted. Eldgamle, bittesmå hus ut mot elvemunningen hvor havna er. Masse butikker og kafeer og puber, trange små gater og plasser. Alt veldig intimt. Det gjør ingenting om vi må bli her noen dager.

Nå sier værmeldingen at vindstyrken skal øke ganske kraftig i morgen. Sørvestlig. Det er ikke gunstig for oss. Vi må jo ha seilevind når vi krysser over. Vi kan ikke gå for motor i fire døgn. Hvis vi karrer oss lenger vestover langs kysten til Falmouth, som de fleste gjør før de krysser over, tar overfarten til Spania bare tre dager hvis vinden er gunstig. Vi er jo litt spent på hvordan det vil arte seg, og vi gleder oss veldig til å komme i varmere farvann, hvor en kan sitte å kose seg til rors om natta, uten ull og fleeze og gortex. Vi håper at sånn blir det bare vi kommer rundt hjørnet på Portugal og kursen blir rett sydlig.

Weymouth, 23.oktober 2005

Ellen.