Reisebrev 23 - Karibisk oppsummering

5. mai 2006

Tobago, Trinidad, Grenada, Carriacou, Union Island, Tobago Kays, Mustique, Bequia, St.Vincent, St.Lucia, Martinique, Isle des Saintes, Guadeloupe og Antigua. Det var de vi rakk. Mange dro vi forbi. Tiden var knapp.
33,4 grader er det inne i båten i skyggen med alle luker åpne.

Vi er på Antigua, siste stopp før kryssingen nordøstover. Her skal vi være 8-10 dager, avhengig av om vi får tatt båten på land for å skrape og stoffe eller ikke. Det gror fort i så varmt vann, men det er slett ikke så ille som vi fryktet at det kunne bli. Bunnstoffet vi fikk i Smøgen var effektivt. Men det er mye som skal omorganiseres, stues vekk eller finnes fram. Det skal provianteres, og maten skal stues på en sånn måte at vi finner den når vi er sultne. Men det har vi jo god erfaring med.

Vi har satt opp lapper i dag om at vi søker mannskap, og det er det også mange andre som gjør, så vi kan ikke være sikre på å finne noen. Men skit, vi klarer det nok alene også. I hvert fall hvis vi får vindroret til å fungere. Det er en forutsetning. Vi regner med at det skal gå bra når vi får demontert de to store tromlene med fortøyningstau som vi har bak. De var beregnet på å fortøye til land i fjordene i Chile. Vindroret fungerte helt fint før de ble montert. Ikke er det noe særlig å fortøye i ute i Atlanteren heller.

Siden sist har vi altså vært i Frankrike. Jeg kan ikke si annet enn at det var deilig. Ingen fattigdom å se. Ingen boatboys som kom padlende på seilbrettene sine for å selge alt mulig før vi hadde fått ankeret i bånn. De er gjerne nokså innpåslitne og man blir ganske lei. Martinique og Guadeloupe har overhodet ingen likhet med resten av Karibien. NULL. Bortsett fra beliggenheten. Det er jo simpelthen franske fylker. Folk ser forfjamset på deg og får lettere panikk hvis du snakker engelsk til dem. Disse to øyene har en engelsktalende øy mellom seg og alle de andre øyene rundt dem er engelsktalende. Øyene ligger så tett at man ser over til neste øy, men folket her har tydeligvis aldri hatt engelsk på skolen? Det er godt gjort. Akkurat som i moderlandet. Og det er et velfungerende samfunn hvor svarte og hvite er likestilt. Folk er velstående og kjører rundt i nye biler.

De har ikke vært like heldige på de øyene hvor de hadde engelskmennene til å regjere over seg i gamle dager. Og selv om de har blitt selvstendige for lenge siden, så hjelper det liksom ikke. Alle foretak av en viss størrelse, restauranter, butikker, verksteder, hoteller, er eid av hvite. ALLTID. Man kan ofte merke en nesten fientlig holding hos den svarte befolkningen (selv om det selvfølgelig ikke gjelder alle). Det er som om de har et agg til hvite mennesker. Man kan forstå dem.

Troels Kløvedal skriver i en av sine bøker at ”Karibien er et tragisk sted. Det er et grusomt møte mellom en forferdelig historie og en brutal turisme” (fritt etter hukommelsen). Jeg skjønner hva han mener når vi ligger her i English Harbour. Akkurat nå pågår ”Antigua sailing week”. Det er speilblank hvit millionplast å se alle vegne. Admiral Nelsons dockyard, seilloft, masteverksted og diverse andre fasiliteter fra den gang Horatio Nelson og engelskmennene herjet farvannene her og sloss mot franskmenn, spanjoler og hollendere om herredømmet over øyene, og lot som de ikke la merke til at øyene allerede tilhørte og var befolket av Arawaker og Cariber, er gjort om til fasjonable restauranter og kafeer og boutiqer, til glede for alle de utenlandske båtfolkene. Det er et flott anlegg, akkurat passe restaurert og fylt med nye aktiviteter. Ved hvert hus står et skilt som forteller om hva det ble brukt til for 250 år siden.

Dette var hovedbasen for den engelske flåten i Karibien, en helt naturlig havn, i ly for både orkaner og franskmenn. Området er gjerdet inn, og selvfølgelig er det en bom og vakt som gjør at ikke alle og enhver kan komme inn hit. På utsiden finner vi de mer folkelige kafeene i små rare plankehus, som lokker med local food. Men jeg innrømmer uten blygsel at jeg synes det er deilig på innsiden av gjerdet, hvor vi kan sitte stille og fredelig og nyte sundownern når det er ”happy hour” på Admirals Inn, som var det gamle seilloftet, og vite at her befant Lord Nelson seg engang også. Han var aldri en av mine helter, men allikevel, det er noe med det historiske suset.

Et av stedene vi var innom på veien hit var Isle des Saintes. De hører til Guadeloupe og ligger rett utenfor sørkysten. En tre-fire bittesmå øyer med forrevne klipper og idylliske små bukter. Vi lå der noen dager i forrige uke. Vannet var krystallklart og snorkelfrøken fikk utfolde seg. Det var så fint. Det har hittil vært den største opplevelsen ved å være her, det å oppdage revene og det utrolige livet som foregår på dem. Bourg des Saintes er byen på den største øya. Det er en liten stripe med hus langs en gate på 400 meter. Det spesielle med Isle des Saintes er at det ikke ble tatt noen slaver dit, slik at de fleste som bor der i dag er hvite franskmenn. Og det fungerer som feriested for de andre franske øyene og for franskmenn fra Europa.
Derfra gikk vi til den nordligste havna på Guadeloupe, en liten fiskelandsby som heter Deshaies, befolket med glade franskmenn i alle kulører, og hvor det også var hyggelig å være, før vi gikk hit til Antigua. Jeg håper vi får tid til litt sightseeing også, ikke bare stuing og ordning.

Temperaturen har gått ned til 30,8 grader. Det har blitt litt overskyet, men vi tar nok sundownern allikevel. Min favoritt er pinacolada, som består av rum, rørsirup, kokoskrem, ananassaft og knust is. Skål!

Antigua, 5. mai 2006

Ellen.