Reisebrev 31 - Island

20. august 2006

Isen holdt oss fanget i havna i Nanortaliq i 5 dager. Den stengte fullstendig utløpet. Men det gjorde ikke så mye, for i Nanortaliq bodde Paulina, svensk tannlege med sommerjobb på Grønland. Det gav oss tilgang på vaskemaskin og dusj og dessuten flere gode middager og hyggelig selskap. Noe av det fineste med en sånn reise som dette, er alle de spesielle menneskene man møter og gode vennene man får overalt.

Vi dro ut fra Nanortaliq om morgenen den 7. august. Yr og tåke og is. Skipperen likte det ikke. Jeg syntes det var stemningsfullt. Et par kilometer ut fra kysten traff vi på et belte med is som var så tett at vi måtte gå i sikk sakk gjennom, Solid først, og vi etter. Solid kan snu på en femøring, vi måtte av og til ta shortcuts tvers igjennom isen, hvis ikke isen var for stor. Det gikk fint. Etter et par timer var vi ute av det. Første natta holdt vi utkikk begge to, for fremdeles kunne det dukke opp store isfjell. De så vi på radaren. Det var verre med growlerne som ikke synes på radaren og som er vanskelige å få øye på i mørket. Men det gikk bra, og i løpet av neste døgnet var vi ute av isbeltet. Samtidig ble det merkbart varmere i lufta.

Overfarten besto av to døgn med vind og fire døgn uten, for det meste med yr og regn. Det ble mye motorgange. Dagene med vind var avslappende, fordi da gjorde vindroret jobben, mens vi satt inne i varmen med boka og tekoppen og bare kastet et blikk på radaren av og til, eller stakk hodet opp av luka. Såfremt det er litt vind kan vi hjelpe til med motoren og fremdeles gå på vindror. Men når vinden blir helt borte er det ingen bønn lenger, da er det på med regntøyet og ut og styre. Kjedelig. Autopiloten har vi ikke fått noen skikk på. Den ble sjekket av fagmann før vi dro hjemmefra, men vi fikk den aldri til å virke allikevel.
I Qaqortoq fikk vi endelig tak i den siste lille ledningen som forbinder GPS’en med PC’en, så nå kan vi hele tiden kontrollere hvor vi befinner oss på kartet og hvilken retning vi går i. Hurra! Det er en veldig hjelp som gjør navigeringen enkel.

Om morgenen den syvende dagen dukket Island opp i solglitteret foran baugen.

Myriader av sjøfugl svømte i den blanke sjøen og verden så meget vennlig ut.
Reykjavik havn var enkel å gå inn i, men tollvesenet var straks på pletten og forårsaket en smule munter hoderisting. De skulle ut fra mange rare regler og forordninger, beregnet på store skip, blant annet ha oss til å telle hvor mange egg som var om bord. Vi kunne da peke på de to som sto i eggeglass på bordet og var kokt, og fortelle at det var de to siste. Noen skarve flasker med ildvann ble plombert inne i et skap mens de flaskene vi fikk beholde ute i det fri ble stemplet, uvisst av hvilken grunn. Vi får ikke åpne skapet før vi er utenfor 12-milgrensen. 

Reykjavik er en fin by. En moderne storby, samtidig som den er tett og liten. Mye ny og flott arkitektur samtidig som det gamle er tatt vare på. Fine museer. Et ganske nytt viser et arkeologisk utgravingsområde. En stor gildehall fra vikingtiden ligger i sentrum av rommet og veggene rundt består av fotografier av landskaper pluss lydkulisser. Av og til dukker det opp mennesker i landskapene;  hvite, animerte skikkelser som gjør et eller annet før de langsomt blekner og forsvinner. Blant annet ser vi en mann snike seg inn på en geirfugl og slå den i hjel, vi ser et begravelsesfølge, og vi ser noen som trekker en båt opp på stranda. Veldig flott gjort. Det er fantastisk hva moderne teknologi får til. Museet befinner seg i kjelleren til hotellet som er bygget over.

Og på Island hadde vi venner som vi kjente fra før. Jon og Maggy hadde trålet bryggene i dagevis og til og med vært i kontakt med kystvakta før vi endelig kom, og de var parate med både middag, dusj og vaskemaskin, og dessuten nøklene til bilen deres. Morten og Lena og vi hadde en fantastisk flott tur over to dager til det indre av Island. Først dro vi til Tingvellir (den første bokstaven skal være en P med rundingen på halv stang og betyr en lespelyd). Det var der alle frie menn som eide land møttes en gang i året og løste tvister og vedtok nye lover. Litt senere i historien, på 15- og 16-hundretallet, da det ble populært med hekser, var det der de druknet kvinner, f. eks. kvinner som fikk barn uten å være gift, i en dyp kulp som egnet seg til formålet. At presten eller en annen maktperson ofte var far til barnet vedkom ikke saken. Uansett var Tingvellir et imponerende sted. Deretter fulgte vi ruta som Jon hadde streket opp på kartet frem til Geysir, som støtte opp sine kaskader av varmt vann fra jordas indre. Derfra til Gullfoss, som er et bredt fossefall som sender sine vannmasser ned i en canyon. Et mektig syn.

Så bar det oppover i høyden og inn i nasjonalparken, bak Hekla og innover i et månelandskap som var facinerende i sin variasjon. Det finnes ikke maken til dette i Norge. Det islandske landskapet her oppe er så skulpturelt. Ikke et tre er å skue. Formene og landskapsrommene blir så tydelige. Sterke farger og kontraster. Det er en sterk opplevelse for en billedkunstner. Ettersom kveldsola ble lavere og lavere og lyset svakere, ble strukturene i fjellsidene tydeligere og mer trolske og forårsaket stadig flere begeistrede utrop fra oss. Målet for dagen, Landmannalaugar, ble nådd sent på kvelden, etter at vi hadde krysset en elv, med vannet til langt oppunder karosseriet.

På en slette inn mot en bratt lavavegg sto en teltleir med flyktninger fra urbane strøk over hele Europa, og i enden av sletta dampet det opp fra en liten kilde. Etter at teltet var slått opp var det herlig å senke seg ned i 40 grader varmt vann under en mektig stjernehimmel og lytte til tungemål fra de forskjelligste kanter av verden. Vi var nemlig ikke alene om å synes at dette var eksotisk.

Etter morgenbadet pakket vi sammen teltet og for videre på de smale grus / sandveiene fulle av stein og huller og vaskebrett, oppover og nedover med halsbrekkende svinger, gjennom et landskap bestående av lava, stein, grus, sand og mose i de forskjelligste farger og formasjoner. Med jevne mellomrom krysset veien elver som vi måtte kjøre ut i og håpe at vi kom opp igjen på andre siden. Det gikk mirakuløst nok hver gang. Den siste strekningen langs kysten fram til Reykjavik bød også på spektakulære scenerier. Så nå er vi Island-frelste, eller ”Lost in Iceland” som det står på enkelte T-skjorter vi har sett.

Og så har vi jo blitt reparert en gang til, skiftet gummilabb under motoren og greier. Brukken bolt og sånn. Jeg sier ikke mer om det. Det er ikke særlig underholdende. Det er femte gang. Har ikke tenkt å ta flere bilder av forståsegpåere med huet ned i motoren vår.

Vi dro på biltur en gang til, denne gang for å besøke Snorri Sturlasons gård, Reykholt. Vi føler oss jo i slekt med han også. Vi har blitt så skrekkelig barnslige etter at vi var på Grønnland og oppdaget danskenes forsøk på tåkelegging av det faktum at Danmark ikke hadde noe som helst med den tidlige historien i området å gjøre, og at det i grunnen var på et mye seinere tidspunkt de fikk tildelt Grønnland, Island og Færøyene ved et pennestrøk. Så vi gleder oss stort når vi finner islandske publikasjoner med kart som viser forflytningene her nord på den tiden, og ingen av dem går fra Danmark. Det endelige beviset fant vi på et souvenirkrus hvor ruta var inntegnet. Ikke for at vi ikke elsker Danmark, for det gjør vi jo uten tvil, men historien kan godt fremstilles korrekt allikevel.

Vi dro altså for å besøke vår gamle ”slektning”, Snorre. Gården synes selvfølgelig ikke i terrenget i våre dager, men det er bygget et forskningssenter og museum på stedet, for det meste for pengebidrag fra en lang rekke kommuner på Vestlandet i Norge. Nordmenn føler jo tilknytning til islandsk historie enda, og vil dessuten gjerne beholde den. Eller kanskje vi bare har dårlig samvittighet for det faktum at Snorre fikk kløyvd skallen etter ordre fra den norske kongen? Det er i hvert fall et fint museum, lite men informativt.

Tilbake i Reykjavik pågikk arrangementet ”Kulturnatt” for fullt, i forlengelsen av Reykjavik Maraton. Konserter overalt, inne og ute, sagaspill, modellfly, sukkerspinn, utstillinger, kaskader av øl, avsindig mye bråk, og alt som kan krype og gå ute i gatene. Det så ut som store deler av Islands befolkning hadde funnet veien til Reykjavik. Alt sammen ble avsluttet med et gigantisk fyrverkeri fra havna, og da hadde vi orkesterplass.
Så er det farvel til Jon og Maggy og Vestmannaeyir neste.

Reykjavik, 20. august 2006

Ellen.