Eirik Raude og vi - En historieleksjon på gyngende grunn

1. september 2006

Som dere der hjemme kanskje har oppfattet foregår det for tiden mye kvalifisert historisk tenkning her om bord. Interessen for vår islandsk / norske historie har tatt seg mer og mer opp for hver havn, til den nådde de helt store høyder da vi kom til Torshavn.

Det hele startet med en begeistring for stedet l’Anse au Meadows på Newfoundland og det flotte museet de har laget der. Vi var faktisk i Vinland! Leiv Eirikson og vi. Den slumrende interessen for historie bråvåknet. Vi gikk nok der og var litt stolte av å være norske og høre på guiden fortelle om Ingstad og hans teorier om hva som var stedets historie.

Da jeg var tenåring hadde jeg hele kongerekken fra Halvdan Svarte til Olav V i rekkefølge, med alle årstall, skrevet med svart tusj på rød vegg i fotenden av senga mi. Jeg kunne alt utenat. Nå har jeg glemt det meste, men det skulle bare noen danske turistbrosjyrer for Grønland til for å sette i gang en intens fornyet interesse for historie. For hva var det de skrev? Eller rettere sagt, ikke skrev? De skrev mye overalt om Erik den røde og Leif den lykkelige, og kart som viste reiserutene i de dager, med prikket linje fra Island til Grønland og fra Grønland til Vinland. Men ikke et eneste kart hadde prikkelinje fra Norge til Island. !!?? Vår nasjonale selvfølelse var såret. Mens vi var på Grønland kastet vi oss over alt vi fant som var skrevet om de norrøne bosettingene der for å se om vi kunne finne noe om den norske tilknytningen. Niks. Norge var aldri nevnt, bortsett fra et par steder.

Stemningen ble ekstra hissig en dag Oddvar leste høyt for meg fra et hefte om Gardar bispesete i Igaliko. Han leste: “It is worth noting that all the bishops came from Norway.” Hva? Nei, nå får de jammen gi seg. Hva f... mener de med en sånn uttalelse. Det får da være grenser! Et par dager seinere (da vi etter hvert var villige til å erklære broderfolket krig) bladde jeg opp i heftet igjen for å se setningen med egne øyne. Jeg leste: ”It is worth noting that all the bishops came from Norway.” Hrmm, javel, vi var villige til å avblåse krigen. Eller var vi det? Hvorfor var det worth noting? Var det ikke naturlig at de kom fra Norge? Var ikke Norge moderlandet? I bøkene og heftene vi leste var det mange henvisninger til hva danske forskere mener om de norrøne bosetningene, men aldri en eneste henvisning til Helge Ingstads arbeid og forskning på Grønlands historie.

Mannskapet på Solid så etter hvert mer og mer forundret ut når vi (særlig jeg) ikke klarte holde kjeft om saken. Vi har nok vært en plage.

I Reykjavik fant vi ut at islendingene har et mer etterrettelig forhold til historien da vi fant det før omtalte kruset hvor også en helt tydelig prikket linje (gul) var tegnet på kartet fra Norge til Island.
Likevel, våre islandske venner sa at ”jammen Eirik Raude var jo islending.” Jaa, vi vet jo det, men hadde han ikke røtter i Norge, da? Alle islendinger hadde vel det? Langt tilbake? Forsøkte vi oss. På Grønland hadde vi til og med truffet folk som mente at Erik den røde var dansk. Vi følte oss hardt presset, og var kanskje litt motløse på nasjonens vegne over Norges stilling i norrøn historie.

Helt til vi kom fram til Torshavn. For hva var det som lå der, rett foran oss på brygga? Jo nemlig, et ørlite lokale, 3,5 x 4 meter, med plankedør som sto på vid gap hele dagen til sent på kveld, og en plakat foran som sa at her var det selvbetjening av bøker. Det var bare å plukke ut de bøkene en ville ha og putte 5 kroner pr. stk. inn i en sprekk i veggen til Røde Kors. Genialt. Det første som slår oss i øynene når vi henrykt kommer inn der, og som står og lyser og funkler rett i front, er (hold dere fast) Helge Ingstads digre tjukke bok om sitt opphold på Grønland og sin forskning i sagaene. Er det ikke utrolig? Alt du trenger kommer når du trenger det. Røde kors fikk 20 kr. Boka heter ”Landet under leidarstjernen”, er 5 cm tjukk og er utgitt på Gyldendal norsk forlag i 1960, med meget nøye og komplette kildehenvisninger. Det var før Ingstad dro til Newfoundland og fant Vinland. Første kapittel handler om Eirik Raude. Hør:

”Eirik Raude var født på Jæren omkring 950, altså kort tid etter at Harald Hårfagre hadde samlet Norge til et rike. Den gang regjerte Håkon den gode. Det flate jordbruksegn i det sydvestre Norge er forskjellig fra de fleste strøk i landet. Her verner ingen skjærgård, sjøen står rakt på, og menneskene hadde daglig horisonten for øye. Havet bød seg fram som den store allfarvei. Flere av vikingtidens mektigste slekter holdt til her i Rogaland, blant andre hadde Erling Skjalgsson fra Sole sin gård på disse kanter, og det er av interesse at hans sønn Skjalgr etter all sannsynlighet var en av dem som drev handel på Grønland.I Eirik Raudes saga heter det: ”En mann het Torvald, han var sønn av Åsvald, sønn av Ulv, sønn av Øksna-Tore. Torvalds sønn het Eirik Raude. Far og sønn dro fra Jæren til Island på grunn av drapssaker." Det er en ansett slekt som her nevnes. Vi vet at Øksna-Tore var stamfar til mange betydelige menn i Norge og til mange av Islands landnåmsmenn. I sagaen blir han omtalt som norsk herse og som bror til Nadodd, Islands oppdager.”

Sier Helge Ingstad.Seinere kom Eirik i skade for å slå i hjel et par mann på Island. Han ble dømt fredløs og til å forlate landet. Men Eirik syntes at det var like greit siden han og faren hadde fått så dårlig tomt da de ankom Island. De fineste var opptatt. Noen hadde fortalt at det lå et land 6 dagsreiser lenger mot vest, og han satte kursen dit. Han fant fram og oppholdt seg der i tre år for å utforske og kartlegge mulighetene for bosetning, og så dro han tilbake til Island hvor han satte i gang en massiv vervingskampanje for å få med seg folk til å kolonisere det nye landet. Mange lot seg lokke, ikke minst fordi han kalte landet ”Grønland”. Han fikk faktisk med seg 25 langskip, fulle av folk og husdyr. Bare 14 kom fram. De andre hadde enten snudd eller forlist. (Resyme) Ingstad forteller også mye om handelen som foregikk, og trafikken mellom Grønland og Island, men også direkte mellom Grønland og Norge.

Norskekongen var øverste styringsmakt over Grønland også. Og det var vanlig at islendingene dro til Norge og knyttet seg til kongens hird, særlig som skalder. (Så nå har vi fått alt på plass)Jeg skal ikke trette dere med mer av dette, men vil bare fortelle at freden nå atter har senket seg over S/Y Albatross. Kaptein og Admiral har falt til ro, og lagt ned stridsøksene, etter at de har blitt forsikret om at de hadde rett, i hvert fall ifølge Ingstad og Snorre. Vi skal ikke plage verken våre danske venner eller andre mer med dette. Det er helt greit.

Torshavn, 1. september, 2006

Ellen.