Reisebrev 20 - I Ivan’s kjølvann

(9. april 2006)

Ivan het orkanen som herjet de karibiske øyer høsten 2004. Han har satt spor etter seg. Det het seg før 2004 at grensen for orkan-området gikk et stykke nord for Grenada. Det var mange seilere som la båtene sine i opplag på Grenada for sommeren og orkansesongen. Her lå båten trygt mens orkanen raste lenger nord, og eieren var hjemme i USA eller Sverige eller hvor de nå kom fra. Sånn er det ikke lenger. Etter 2004 godtar ikke forsikringsselskapene at båtene blir lagt på Grenada. Nå må alle ned til Trinidad og Chaguaramas, som fremdeles blir regnet som sikkert område, for å få lagt båten trygt. Ivan slo til på Grenada i oktober. Vanligvis er orkansesongen over på den tiden. Befolkningen var varslet tre dager på forhånd om at han var på vei, sånn at de kunne ta sine forholdsregler. Derfor omkom det ”bare” 29 mennesker. Men det var knapt et hus igjen med tak på. Og båthavnene og båtoppsettingsplassene lå tilbake som hauger av knuste skrog og brukne master. Fremdeles ser man seilbåter som ligger slengt opp på strendene langs kysten. Det er for det meste en sak mellom ”the yachties” og forsikringsselskapene.

Men den virkelige katastrofen rammet øybefolkningen. Orkanen slo til dagen før skolestart. Nyinnkjøpte skolebøker og skoleuniformer gikk tapt i tillegg til selve skolebygningene.. De mistet husene sine, idrettsanlegg, veier, kakao- og muskat- plantasjene og mye mer. Det gamle fortet og kirken inne i St.George står uten tak. Det er knapt et sted på øya som ikke er berørt, naturmessig og ervervsmessig. Men det bygges opp igjen, med hjelp utenfra. For eksempel har China stått for byggingen av ny idrettstadion. Det bygges overalt, men fremdeles ser man en masse hus uten tak. På muskatfabrikken er det nå bare virksomhet på fredager fordi de ikke har tilgang på nok muskat, og på sjokoladefabrikken er produksjonen helt stoppet opp på grunn av mangel på kakaobønner. Bildet viser en muskatnøtt. Den ytterste kapselen har åpnet seg. Det røde, rare hylsteret innenfor som ser ut som plastikk, blir brukt til farging. Det mørke, blanke innenfor det igjen er et skall som blir knust for å få fram kjernen, som er den muskatnøtten vi kjenner.

Vi kjørte en hel dag rundt på øya sammen med våre nye danske venner som vi traff i Prickly Bay, og så både det ene og det andre av virksomheter og naturperler.

Grenada er en fin øy. Helt annerledes enn både Trinidad og Tobago. Det er først her det egentlige Karibien begynner. T&T er jo Sør-Amerika, klint inn mot kysten av Venezuela. Jeg må jo bare innrømme at jeg fikk litt av et sjokk da vi gikk i land på Tobago. Her har jeg gått i alle år og trodd at de karibiske øyer ser ut sånn slik de blir avbildet i ”Seilas” og ”Yachting World” og ”Boatowner” og hva de heter for noe alle sammen. Det går ikke fram av deres firefargede offset på glanset, tjukt papir at deler av lokalbefolkningen bor så fattigslig, at infrastruktursystemet, som for eksempel søppeltømming, fungerer dårlig, at matvaretilgangen er knapp og at fattigdommen er så stor. Jeg var ikke forberedt på bølgeblikk, plankeskur og søppel. Det å komme i land på Tobago var som å komme til Afrika. Ikke at det i og for seg er så galt, hyggelige folk fins det overalt, for meg var det bare så uventet. Men det gjaldt for det meste bare T&T.

Det er forresten en ting som fungerer fantastisk både på T&T og på Grenada og Carriacou. Det er busstransportsystemet. Det er et stort antall små minibusser eller maxitaxier som kjører att og fram overalt, og plukker opp de som trenger det hvor som helst. Man trenger aldri å vente lenge. Du betaler to dollar ( 5kr.) og kjører så langt du vil. Det er veldig praktisk. Mye bedre enn Oslo Sporveier.

Hos Jonathan på Island Water World i St.George kjøpte vi ny vindgenerator. Den ble montert før vi dro fra øya, men ikke prøvet. Underveis til Carriacou fant vi ut at skiten virket jo ikke. (Skal man plages?) Resultatet er at vi fremdeles har trøbbel med strømforsyningen inntil vi får byttet den defekte generatoren på St.Lucia. Oddvar banner over kjøleskapet som bruker for mye strøm, men sier ikke nei takk til kald øl. Jeg tror ikke vi hadde holdt ut uten noe kaldt å drikke av og til. Isbiter i ”sundown’ern” er heller ikke å forakte.

Vi sjekket ut fra Carriacou og inn på Union Island for en uke siden. Nå er vi i Grenadinene. Vi holder følge med våre danske venner på ”Octopus”. Det er hyggelig å kunne fotografere hverandres båter. Det er ikke så ofte vi får sett vår egen båt på avstand under seil.

Selve eventyret opplevde vi fra tirsdag til fredag siste uke, da vi dro til Tobago Kays, en liten øygruppe med bittesmå øyer, noen nærmest bare sandbanker, med rev rundt. Det er en times tur fra Union Island mot nordvest. Atlanterhavet står på fra øst, men blir stoppet av revet. Der kunne vi snorkle (den nye lidenskapen) på og utenfor revet. Det var en fantastisk opplevelse. Som å være i en helt annen verden. Det føltes som å fly i vektløs tilstand mens en betraktet livet under seg. Flokker med store og små fisker i de utroligste farger og mønster, små akvariefisker og digre rokker, og et eventyrlig landskap av koraller. Hadde jeg visst på forhånd at vi skulle oppleve dette hadde jeg skaffet meg engangs undervannskamera. Det var ikke så lett med tegneblokk. Der hvor båtene lå ankret opp langt innenfor revet kunne vi svømme sammen med skilpaddene. De gresset på et område under vannet nær øya ved siden av oss. Siste morgenen vi lå der, svømte jeg med åtte store skilpadder rundt meg og under meg. Av og til svømte de forbi meg opp til overflaten for å ta en kjapp pust før de dukket ned igjen til gresset.

Mustique, 9.april, 2006

Hilsen nyfrelst snorkelentusiast Ellen (snorkelfrøken)