Reisebrev 26 - I Golfstrømmen

8. juni 2006

Enda en lang overfart er tilbakelagt. Fra Bermuda nord / nordøstover til Nova Scotia. Solid lå foran oss i løypa hele tiden og var framme seks timer før oss. Vi forlot St.George om morgenen, lørdag 27. mai. Nydelig vær. Fin vind hele første dagen. Varmt. Rutinene går av seg selv. Det er herlig å være på havet igjen.

En dag så vi det skummet i havoverflaten langt ut til babord. Det var en flokk med delfiner hvor en hadde ropt: ”Førstemann til den båten!” Da de kom fram lekte de rundt oss og holdt oppvisning en lang stund før en av dem ropte: ”Nei, kom’a dere!” Og så for de i full fart rett ut til venstre. Man blir så glad av delfiner.

En morgen fikk vi en dorado på 12,2 kilo på kroken. Jeg måtte vekke Oddvar fordi det var for tungt for meg å få inn snøret. Det ble festmiddag den dagen og dessuten flere middager å legge i fryseren.

Tirsdag gikk vi inn i Gofstrømmen. Vi var veldig spent på det på forhånd. Det hadde vært mye snakk om Golfstrømmen i værmeldingene til Herb. Det var viktig at vindretningen stemte. Det kan være dramatisk å krysse over hvis vindretningen går mot strømretningen. Vi hadde vinden med oss. Plutselig hadde vi en fart på 9,3 knop. Av og til på natta når jeg satt på vakt, snudde båten seg helt rundt i nesten motsatt retning (jeg tror ikke det var bare fordi jeg var trøtt), og uten at jeg rørte rattet hadde vi plutselig snudd oss tilbake på kurs igjen. Båten var som en kork. Hele natta seilte vi med en fart på mellom 8.5 og 9,5 knop.

Onsdag formiddag var det fortsatt kraftig vind fra sørvest, og det virket som vi gikk like fort, men da gjorde vi bare 5 knop igjen. Vi seilte så det skummet om baugen hele formiddagen. Havet var koboltblått. Om ettermiddagen løyet vinden og vi lå og drev en stund i vindstille og nøt stillheten før vi satte på motoren. Nå var havet grønt. Om morgenen var det 22 grader i vannet og om ettermiddagen var det 15. Torsdag morgen var det 10 grader i sjøen. Det er virkelig dramatisk hvilken virkning Golfstrømmen har på klimaet. Det har vi nå fått demonstrert. Vi er jammen heldige i Norge som har den rett utenfor stuedøra. Hadde vi ikke hatt det ville vi kanskje hatt et klima omtrent som på Grønland.

Bob som lånte oss kart i St.George, hadde sagt at når vi var 100 nautiske mil fra land ville vi treffe på tåka, og det stemte på en prikk. Torsdag formiddag gikk vi plutselig inn i grauten. Ikke bare den ”etterlengtede” stillongsen men også ulltrøyer, votter, luer og fullt goretex-utstyr var allerede på. Det var is i lufta, og det var bare to dager siden vi gikk i underbuksa det meste av dagen.

Det var jo skummelt med tåka. Vi hadde en sikt på omtrent 50 meter, og radaren ble prøvet for første gang. Men så var det liksom litt koselig også. Vi hadde vårt eget lille private rom ute på havet. Der hadde vi en gang besøk av tre hvaler som svømte forbi oss på motsatt kurs, og senere på dagen hadde vi en stor hval 15 meter ut på babord side som lå og blåste kaskader opp i lufta. Man blir andektig ved synet av en hval.

Fredag morgen fikk vi enda et besøk. Oddvar hørte det kvitre og tenkte: ”Ka farsken e det nu som må smøres?” Og så var det denne ørlille fjærballen som lyste opp i all den grå tåka rundt oss med sin sterke kadmiumgule farge. Den hoppet rundt i cockpiten og prøvde forskjellige ting å sitte på. Den var visst selskapssjuk og kunne liksom ikke komme nært nok. Da Oddvar gikk på dekk for å pakke storseilet fulgte den med, hoppet rundt beina hans og kvitret fornøyd. Av og til fløy den ned i salongen og satt i nettet oppunder taket hvor vi har grønnsaker og knekkebrød. Vi leste oss til siden at skapningen heter Blackburned Warbler.

Midt på dagen dukket Nova Scotia ut av tåkeheimen rett forut. Mirakuløst. Det slutter aldri å forundre oss. Satelittene hadde dirigert oss rett på en bitteliten bøye utenfor innløpet til Halifax. Den sto der og tutet melankolsk i tåka. Litt lenger inn sto en klokkebøye og laget enda mer stemning.Vi var kommet tilbake til vår del av verden. Det var som å seile inn Oslofjorden. Gran og furu og lysegrønne lønnetrær kledte berget langs fjorden. Her er forsommer. Syrinene står i blomst. Løvetannen er avblomstret, men liljekonvall er observert. Smørblomster og rødkløver er satt i vase på bordet. Parkvesenets ansatte holder på å plante ut tagetes, flittiglise og andre kjente sommerblomster. Det var som å komme hjem. Og det er bare seks døgn siden vi la palmene på Bermuda bak oss.

Inne i bukta ved Armdale Yauchtclub hvor vi ankret opp lå altså fra før av Solid, og dessuten Libertaire (betyr: ideen om den absolutte frihet), en fransk båt med to mann om bord. De har vært på havet i fire år og Lena og Morten har truffet dem på forskjellige steder rundt i verden. De er egentlig på vei hjem til Bretagne men Morten har overtalt dem også til å dra til Grønnland og avtalt å møte dem her. Jean-Michel og Jean-Charles seiler en stålbåt på 48 fot, en berømt fransk båtdesign, bygget med senkekjøl for seilas i Antarktis. Skonnertrigget. Designeren heter Michel Joubert, og bakgrunnen for tilblivelsen av denne båten står nedfelt i Damien’s bok ”Icebergs et mes australes”. (Hei Helge!) Det er en flott båt.

Vi inntok diverse flasker rum i Libertaire på lørdagskvelden, og plassen der var såpass at den kunne forveksles med et dansegulv. Vi danset til kl. 5 om morran, alle seks på en gang. Dagen etter var alle over hos oss til middag, mens regnet trøstesløst fortsatte å sile ned ute, og hjalp til med å spise opp doradoen, men enda er det minst tre middager igjen av den i fryseren.

Alle har noe de skal reparere eller installere før vi drar herfra. Morten og Lena setter inn varmeanlegg og ny radar. Vi må nok en gang skifte et av motorfestene som har brukket. Det er tredje gang på denne turen. Det begynner i grunnen å bli nok. Mens vi venter på sola og mekanikeren er det mye som kan gjøres av rydding og ordning, skifting av olje og utforsking av byen. På gjenhør!

Halifax, 6. juni, 2006.

Ellen.