Reisebrev 27 - The land of fog and rain

27. juni 2006

Kanadierne er et veldig vennlig folkeslag. Man blir antastet overalt av folk som vil slå av en prat. Alle hilser på en. Gamle damer sier ”hello dear” og tenåringer sier ”hey” når vi passerer dem på gata. Det er faktisk helt vanlig at man hilser når man møtes på fortauet eller hvor som helst ellers. Hver gang man kommer inn i en butikk spør ekspeditøren ”how are you today? Til å begynne med ble jeg litt vippet av pinnen når jeg fikk det spørsmålet, før jeg lærte meg at man bare sier ”fine, thank you”.

Riktignok lengtet vi etter temperaturer vi kunne utholde, men alt med måte. Vi var i Halifax i 11 dager, og tåka lå tjukk store deler av tiden. Da var det ca. 11-12 grader. Ellers opplevde vi duskregn, silregn, plaskregn og dessuten vind fra alle kanter samtidig. Det var uhyre vanskelig å manøvrere en paraply.

Uansett gradeantall observerte vi stadig lokalbefolkningen i shorts og singlet. Polititjenestemenn og postbud gikk i kortbukser. Oddvar spurte en på gata en dag om det var sånn at de bare hadde bestemt seg for at nå er det sommer? Han sa at: ja, de har bare tre måneder å gjøre det på, så de må utnytte tida. Selv hadde vi trukket i stillongs og hadde vanskelig for å ta den av igjen. Vi fyrte i ovnen og slo floke. Men det skal sies at det av og til var strålende vær også, selv om det ikke varte så lenge, og da var det ganske varmt.

Men Halifax er et sted med spesiell historie. Nesten hele byens sentrum ble utradert en vinterdag i 1917. Da kom et fransk skip, som fraktet store mengder eksplosiver, inn i havna. Den kolliderte med en annen båt, tok fyr og gikk i lufta. All bebyggelse i en stor omkrets og mange tusen mennesker brant opp. Derfor finnes det ikke eldre bebyggelse enn fra ca. 1920 i sentrum. I Halifax Maritime museum har de en avdeling som dokumenterer denne tragedien. Museet har selvfølgelig også viet Titanic en masse oppmerksomhet. Det var inn til Halifax de fleste omkomne ble fraktet, og gravene deres utgjør et stort område på kirkegården.

I Halifax fikk vi (forhåpentlig for siste gang på denne turen) satt nye gummi- labber på motoren. En hvining i akslingen (midt mellom Bermuda og Halifax) indikerte at noe var galt. Vi har hørt lyden før. Det viste seg at en bolt var bøyd. Det skyldes møtet med havbunnen utenfor Camaret. Vi burde ha skiftet alle sammen den gangen fordi det oppsto en materialtretthet som har ført til mye trøbbel siden. Nå har vi fire nye labber som er kraftigere dimensjonert enn de vi hadde. Eirik som gjorde jobben for oss, mente at motoren for første gang i historien (?) nå er stilt inn helt nøyaktig i forhold til akslingen, men så gikk han også vitenskapelig til verks med flere slags måleinstrumenter og stetoskop. Likevel: lyder er der fremdeles. Vi har bestemt oss for å lukke øra, krysse fingrene og håpe på det beste. For nå er vi lei av motorproblemer. Det har ikke lenger noen underholdingsverdi.

Men denne omgangen ga oss et hyggelig nytt bekjentskap, nemlig Eirik Larsen, hvis familie stammer fra Bodø og Sigerfjord. Han ledet en maritim maskiningeniørbedrift med 35 ansatte, med stort ansvar og store inntekter, men orket ikke mer. Han solgte bedriften siste høst, bygget seg verksted hjemme i skogen hvor han bor. Orkanen for to år siden sørget for alt tømmeret og han har bygget det uten en eneste spiker, bare treplugger. Der driver han nå som kunstsmed. Vi var hjemme hos han og familien til barbeque og fikk se verkstedet og en flott skulptur han har smidd.

Grytidlig om morgenen onsdag 14. juni dro vi i nydelig, stille vær med blank himmel og strålende sol ut den smale, lille sidearmen til Halifaxfjorden, fra Armdale Yachtclub. Rett utenfor utløpet sto tåka, tjukk som graut. Sikten var toppen 40 meter. Det er en god del trafikk av store skip inn til Halifax, så det var litt nervepirrende. Men vi har jo radar, og den virker. Kenneth, en svensk seiler vi traff i Fort de France lærte oss at vi må glede oss over alt det som fungerer om bord, så det har vi holdt på med siden. Sånn som toalettet og radaren, for eksempel. Men jeg synes, som jeg har sagt før, at tåke egentlig er ganske koselig. Siden tåke er så vanlig i området her står det klokkebøyer og havkuer utenfor alle havneinnløp. Da våre barn var små, og vi hørte lydbøya utenfor Jomfruland, lærte vi dem at det var havkua. Vi har et nært forhold til arten. Vi gikk hele dagen i grauten og la oss til for to netter i Spry Harbour for å vente på at orkanen Alberta som herjet Karibien for noen dager siden skulle nå oss. Riktignok var den først degradert til tropisk storm, og så til sterk kuling, men det er ingen grunn til å oppsøke sånne ute på havet. Så vi kjøpte hummer av fiskerne i bukta, la ut et ekstra anker, og holdt oss fast. Det blåste avsindig. Det gikk kvitt inne i den skjermede lille bukta hvor vi lå. Oddvar turte ikke gå og legge seg før vinden løyet. Om morgenen var det blikkstille og sol.

Siden har vi tatt oss østover og nordover i strålende vær. En gang dukket det opp en diger flokk med sel, 20 - 25 fjes sto rett opp og ned i vannet og glante på oss. Vi ankom Cape Breton kl. 01 natta til søndag, klarte ikke å finne innløpet til kanalen i mørket, og ankret opp i bukta utenfor. Søndag morgen oppdaget vi at vi lå i et svært felt med hummerteiner, men hva verre var: tåka sto som en vegg litt lenger ut i havet, på vei inn mot oss. Vi fikk opp ankeret i en faderlig fart og gikk med tåka hakk i hæl inn til St. Peters Canal. Reddet! Puh! Først en sluse som løftet oss ca. en meter opp, og slapp oss ut i kanalen som fører fram til Bras d’Or Lakes. Sjøen strekker seg tvers gjennom hele Cape Breton og har forgreninger i mange retninger, med små og store øyer. Og overalt er det skog, skog og skog. Gran og forskjellige løvtrær. Her finnes ingen store byer, bare noen få små tettsteder og …indianerreservater.

Akkurat som i Karibien ble også områdene her nord invadert av engelskmenn og franskmenn. De sloss seg imellom om herredømmet over de forskjellige områdene. På en plass som heter Louisbourg ble hele den franske bosettingen beseiret av britene og deportert tilbake til Frankrike, men de kom sterkere tilbake og kastet ut engelskmennene, som i sin tur selvfølgelig ikke ville finne seg i det. De kom tilbake med 30.000 mann, beseiret det franske uvesenet, satte dem om bord i båter og deporterte dem nok en gang tilbake til Frankrike. De kom tilbake igjen, men partene har nå tydeligvis gitt opp å bli kvitt hverandre. Det finnes byer og områder hvor hele befolkningen er fransk, selv om de fleste kanadiere er engelskspråklige. Alle varer som selges har både fransk og engelsk tekst, og de to språkene er helt likestilt. Men det er også et tredje språk i området, som var der fra før. De store skogene på denne delen av det amerikanske kontinentet var nemlig allerede befolket av micmac’er (mi’qmac) da europeerne kom. Franskmennene prøvde å gjøre seg til venner med dem og handlet med dem. Engelskmennene skjøt på dem. Etter hvert tenkte også engelskmennene at de fikk slutte å behandle micmac’ene som dyr og heller forsøke å gjøre dem til mennesker. Derfor tok de barna fra dem og satte dem i streng katolsk skole hvor de lærte religion og håndverksfag. De ble strengt straffet hvis de snakket sitt eget språk. Foreldrene fikk ikke barna sine igjen hvis de ikke gikk med på å flytte i reservater.

Micmac’ene strever i dag for å bevare sin kultur. De holder på å bygge et nytt kultursenter ved innsjøen Bras’dor, rett ved det lille tettstedet Baddeck hvor vi lå noen dager. Vi besøkte det gamle senteret som egentlig var stengt og under flytting, men vi fikk komme inn. På det naturhistoriske museet i Halifax, som ellers inneholder montere med forskjellige utstoppede dyr, har de også en liten avdeling med micmac’er. Det var sikkert godt ment da det ble laget, men jeg synes det er litt rart at indianere blandes sammen med elg og bjørn og frosk som eksempler på artene i skogen. Vi har spurt flere vi har møtt om forskjellige ting som gjaldt mi’qmac, men de trekker bare på skuldrene, vet lite og er ikke interessert. Ja ja, man skal kanskje ikke kaste stein når man sitter i glasshus.

Det er mye storvilt i skogene på Cape Breton, særlig bjørn og elg. Vi håpet å se svartbjørn. Det er mye av dem der. De er overalt. En dame vi snakket med sa hun hadde vokst opp med dem ”in the backyard”. Andre vi har spurt sier ogsåat: ”Yeah, they are everywhere” og så peker de på skogen. I guiden vi kjøpte om Cape Breton står det forklart hvordan man skal oppføre seg overfor en bjørn: Man går langsomt bakover uten brå bevegelser, kanskje synger litt og later som ikkeno. Og så står det:” Husk! Det er du som er på besøk hos dem!” Det likte vi godt. Det sto ingenting om at man burde skyte den, eller springe til avisen og si at man har hatt en ”nær døden-opplevelse”. Men vi har altså hittil ikke fått øye på dem. En morgen jeg rodde i land i en liten bukt for å gå tur på stranda, hørte jeg en grov, rar lyd inne fra skogen. Først trodde jeg det måtte være en storfugl, men så tenkte jeg: BJØRN! Jeg syntes det var uaktuelt å begynne å gå baklengs og synge med en gang, siden jeg ikke visste, og siden jeg hadde kameraet klart, så jeg tok modig det ene skrittet etter det andre inn mot skogen. Så fikk jeg øye på det. Det var et tjern der. Det var frosk. Ikke verst, det heller. Jeg klarte å ta et bilde av den nærmeste akkurat når den gule ballongen på halsen spiles ut og den sier ”brum”.

Vi har måttet klare oss uten papirkart noen dager, og bare brukt sea-map. Papirkartene er uhorvelig dyre selv om de koster mindre enn hjemme. Vi har kjøpt de store oversiktskartene, men manglet detaljkart. Så har vi brukt sea-mapen når vi skulle inn i havnene. Det var veldig greit når det virket. Men så virket det ikke lenger en gang vi skulle inn i en havn da det var mørkt, (det skyltes verken C-map’en eller PC’en, men derimot operatøren) og da nektet skipperen å være uten kart mer, (han ble sjuk av å ikke ha dem) og kjøpte de kartene vi trengte i St. Peters. Guess what? Sjøkart selger de på apoteket. Det begeistret skipperen voldsomt. Det at de regner sjøkart som en helseartikkel.

Vi gikk ut gjennom fjorden i nordøstenden av innsjøen, ut i havet igjen. ”Libertaire” gikk sørøstover til den franske øya St. Pierre, og ”Solid” og vi gikk nordover til midt på vestsiden av New Foundland, et sted som heter Bay of Islands og fiskeværet Lark Harbour. Det tok nesten to døgn å komme hit, de siste 14 timene i tåke, tjukk som graut. Sikten var innimellom på kanskje 10-12 meter. Men vi begynner å bli vant til det. Deler av lokalbefolkningen sto på kaia da vi la til. En av dem kjørte oss senere inn i enden av fjorden til det nye bygget til Canadian Coast Guard, så vi fikk spurt om isforholdene i stredet mellom New Foundland og Labrador og nordover. Vi fikk utskrift av et kart med ruter og tall. Tallene angir hvor mange isfjell det er i den sektoren akkurat nå. Men det kan jo forandre seg. Vi vet ikke om de øker i antall eller avtar framover. Det blir spennende. Men først skal vi være noen dager i Vinland.

Port au Choix, New Foundland, 27. juni 2006

Ellen.