Reisebrev 12

(10. november 2005)

Akterutseilt!

En sørgelig historie fra virkeligheten.

Ja, her sitter vi, i Camaret-sur-mer, og det ser det foreløpig ut som vi skal gjøre i to til tre uker framover.

Vi har altså ligget her siden lørdag kveld. I havna var det mange andre båter som ventet på værvindu for å krysse Biscaya. Værmeldings-skjermen på havnesjefens kontor var gjenstand for inngående studier og diskusjoner. Og på tirsdag så et ut til at vinden skulle snu om kvelden og være stabil på nordvest i fire - fem dager. Vi bestemte oss for å gå ut om kvelden sammen med en stor engelsk seilbåt som skulle til Kanariøyene for å delta i ARC’en, som er en kappseilas over Atlantern. Vi ryddet og pakket og stuet som aldri før, kokte en stor suppekjele som ble knytt fast i komfyren, smurte niste, på med sjøsykeplaster bak øret, og så var vi klar.

Vi gikk ut samtidig med den engelske båten. Den foran og vi hakk i hel. De ropte over til oss da de passerte: See you in Las Palmas. Engelskmennene var proffe seilere. Vi lå i kjølvannet deres, men de gikk fortere enn oss og var kanskje hundre meter foran da noe merkelig inntraff. Vi la merke til at vannet rundt oss skummet. En stor hvit flate under oss. Og så uten forvarsel tårnet det seg opp digre bølger rundt oss på alle kanter som slo ned over oss, løftet båten opp og satte den med stor kraft ned på fjell. Det hele var ganske sjokkartet. Uventet. Vi fulgte jo i sporet til engelskmannen. Heldigvis var ingen av oss framme på dekk. Heldigvis var ingen nede i lugaren. Alle var bak i cockpiten. Riktignok fikk Tuva blåmerker på lårene da hun ble kastet over rattet, men ellers var vi uskadd.

Trappa ned til lugaren var kastet innover i rommet, kjøkkenbenken var løsnet,en skapdør revet av, brannslokningsapparatet var revet ned av veggen, men suppekjelen sto på komfyren og bare noen få makaronistjerner fra suppa var festet oppover veggen. Og potteplantene mine i vinduet sto like støtt. Motoren hadde en uhyggelig lyd da den fikk oss vekk fra Moder Frankrike. Vi seilte tilbake til Camaret-sur-mer og la oss til på utsiden av brygga hvor vi hadde ligget før. Det var forresten med nød og neppe vi klarte å fortøye, for akkurat da vi svingte inntil så gikk vinden over på sør og blåste båten ut fra brygga. Vi klarte nesten ikke holde den igjen. Tuva var alene om bord og prøvde å kjøre motoren for å få båten inntil igjen, men til ingen nytte. Oddvar og jeg klarte ikke å dra de 20 tonnene inn. Hele mannskapet på Jenny Marie ble vekket og ilte til unnsetning, så det gikk bra til slutt, men en stund så det ut som vi skulle miste Tuva og båt med defekt motor til havs.

Vi oppdaget nemlig ved nærmere opptelling av skader at hele motoren hadde flyttet seg forover. Den stygge lyden skyltes en skive på akslingen som gnagde seg inn i en metallramme. Der og da var det ingenting vi kunne gjøre annet enn å spise suppe og gå og legge oss.

Hva har vi lært av dette? For eksempel: Følg ALDRI bare etter en annen båt. Naviger sjøl! Antagelig holdt vi lite grann mer til høyre enn den engelske båten, eller så har de gått rett over stedet uten å merke noe. Det var ingen bølger som brøt eller hvite skumtopper å se før dette skjedde.

Dommen fikk vi onsdag morgen da verkstedfolkene kom om bord og tok et overblikk. De to festene på ene siden av motoren var brukket av. Først sa de at delene må bestilles fra fabrikken i England, og at hele operasjonen kanskje vil ta 2 eller 3 uker. Men i dag sa de at de skal prøve å lage den ene delen her. Da vil det bli billigere og tar kanskje kortere tid. I hvert fall er verkstedmennene veldig hyggelige og flinke. De sa at det ligger mange propeller på det skjæret. Men heldigvis er det ikke noe i veien med propellen vår.

Vi følte oss nokså matte med en gang. Endelig kom det værvinduet som vi har ventet på i ukevis. Forholdene i Biscaya var helt perfekte for overfarten, og så skjer dette. Det verste er at vi føler oss akterutseilt. På tirsdag var havna full av båter som skulle over. Nå er det nesten tomt. Bare oss og en ensom danske som bor i båten sin og skal overvintre her. Men vi prøver å ikke miste motet og bruker tiden til å reparere og lage/sy ting som vi ikke har rukket før. Og så kan vi jo ta turer inn i landet og se noe annet enn bare kyst. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, som teller. Til så lenge....

Camaret-sur-mer, 10. november 2005

Ellen

PS. Det er så hyggelig med alle hilsnene og mailene. Tusen takk. Det er små men viktige lyspunkt. Allikevel kunne vi tenke oss at enda flere ga et lite pip fra seg, sånn at vi vet hvem som følger med oss. Jeg regner med at det er mange flere enn de vi har hørt fra. Takk igjen.