Reisebrev 22 - Månehull, regatta og sjørøvere

19. april 2006

Vi har vært på Bequia. Det var egentlig der vi hadde planlagt å feire jula 2005 med familien. Det ble det som før omtalt ikke noe av fordi alle mulige uhell og vrange værguder holdt oss igjen i Europa utilbørlig lenge. På Bequia bor Mariann som etter hvert er blitt legendarisk i skandinaviske kretser. Hun arrangerer julaftenfeiring på stranda for alle skandinavene hvert år. Alle de svensker, dansker og nordmenn som vi har truffet fra Tobago og Trinidad og hele veien oppover har vært der. Mariann og Peter strandet i Karibien da de med skoyta ”Fredag” gikk på et rev i 1984. Skuta sank men ble hevet igjen, og de brukte den i mange år før den ble solgt for 10 år siden. Men de ble på Bequia, han under navnet Mr. Fixman, og hun driver skole for barn med spesielle vanskeligheter. Vi hadde en hyggelig kveld med middag hos Maiann. Hun bor høyt oppe med utsikt over hele bukta.

På Bequia traff vi også igjen våre danske venner på Octopus. Vi skilte lag på Tobago Kays da vi dro til Mustique og de til Canouan. Men alle kommer til Bequia i påsken for påskeregattaen. Den andre danske båten kom også, og vi leide en taxi sammen for å dra og se på Moonhole mens vi ventet på påsken.

Da vi ankom Bequia la vi merke til noen grå, ruinaktige byggverk i klippene på styrbord side. Vi så på det i kikkert og konkluderte med at det måtte være hus som var ødelagt av orkan, eller at det var noe riktig gammelt som hadde stått og forfalt. Men så viste det seg altså å være en privatbolig, bygget (påbegynt) i 1960 av en restauranteier inne i byen. Han trengte et sted hvor han kunne trekke seg tilbake og ha fred og ro. Navnet Moonhole kommer av en stor åpning i fjellet hvor fullmånen kan sees igjennom fra innsiden to ganger i året, vår og høst. Der fikk altså denne gærne amerikaneren lov til å bygge seg hytte.

Det begynte med noen enkle rom og vegger i selve huleåpningen, men ettersom behov og byggetrang meldte seg ble fasilitetene utvidet i alle retninger med rom og trapper og terrasser. Alt er bygget i stein og sement, selv møblene. Men min sosialdemokratiske legning sa meg jo straks at det vel var ganske feil at en privatperson satt på dette stedet og hindret fri ferdsel. Ville en privatperson fått lov å bygge seg hytte i hullet i Torghatten? Men på den annen side ville det sikkert vært et ikkested som bare lot seg observere fra sjøsiden hvis ikke noen hadde bygget trapper der. Dessuten holdt han en stor arbeidsstokk sysselsatt i årevis med å bære stein og sementsekker og med å mure, så myndighetene så gjennom fingrene med det meste. Fortalte hans sønn som nå er husets eier og beboer og som viste oss rundt. Dette er simpelthen hans barndomshjem og han bor der hele året sammen med kona. Det var fascinerende og flott. Noe for Arkitekthøgskolen?

Av påskeregattaen fikk vi egentlig bare med oss det som foregikk på påskeaften.
Små og store gutter med modellbåter hadde sin regatta ved stranda rett bortenfor der vi lå for anker. Det foregikk på den måten at 5 – 6 av gangen satte båtene sine på vannet, og så svømte de ved siden av når vinden tok båten utover, men hva reglene gikk ut på og hvordan de fant ut hvem som vant skjønte vi aldri. Men det var morsomt å se på.

Dagen etter skulle det være noe som het ”Crazy craft race”. Det er en regatta for farkoster av typen flåte bygget av tomflasker eller plastkasser eller hva som helst. Det skal visst være et høydepunkt, men innen da hadde vi opparbeidet en ganske stor rastløshet ved tanken på den lange strekningen som var igjen til Antigua, at vi måtte ha reparert vindgeneratoren, at vi helst skulle ha funnet et par nye besetningsmedlemmer og at vi skulle ha proviantert og gjort båten klar for ny Atlanterhavsoverfart innen 15. mai. Vi var redd for å få dårlig tid.

Derfor sa vi farvel til våre danske venner, heiste opp ankeret og dro av gårde søndag morgen. Bequia rundt for aleneseilere pågikk da vi tok oss et stykke opp kysten for å hente vinden før vi la over mot nordvest og St.Vincent. Kurs rett mot Wallillabou Bay og ”Pirates of the Caribbean”.

Piratene forlot stedet i 2003 da innspillingen av film nr. 3 var ferdig, men kulissene står der enda. Det er et par husrekker med forskjellige etablissementer med skilt hengene utenfor, blant annet en likkistesnekker. En kjempemessig bygning ved stranda bortenfor med bryggeanlegg og heiseinnretning for lasten fra sjørøverskutene så virkelig ut som en kulisse, og står der og venter på neste film. En liten buet steinbro over bekken viste seg å være murt opp på plank, og en gedigen steinpilar var begynt å sprekke opp og viste at det egentlig var et tynt polyesterskall. Men det var stemningsfullt, og hvis det ikke hadde vært hadde vært for polyesteren kunne det godt ha vært fra 1700-tallet. Bortsett fra fasilitetene for sjørøvere inneholder bukta bare en gammel resaurant, som var den eneste opprinnelige bebyggelsen og nå innlemmet i sjørøverbyen + en bitteliten bar som ble åpnet for en måned siden i andre enden av sjørøvertomta.

Det som ellers er spesielt med Wallillabou Bay for oss yachties er the boat-boys.Det er en 5 – 6 stykker av dem og sikkert stor konkurranse dem imellom. De kommer fossroende mot deg når du nærmer deg bukta, manøvrerer seg rett foran baugen og strekker ut en flat hand som en trafikkonstabel. Så forlanger de å få landtauet ditt for å fortøye båten. Det er bare å gi seg hvis en vil unngå ubehagelig bråk. Vi ble knytt fast i en bøye med baugen og med tau fra hekken og inn til brygga og for det måtte vi betale fyren 20 EC dollar, 50 kroner. Han skulle ha 10 EC pr. tau. Det hadde ikke vært vanskelig å gjøre det sjøl, men noe skal jo folk leve av. Når vi var fortøyd ventet resten av flåten som så kom padlene på gamle seilbrett med hauger av bananer og annen frukt for salg. De var ikke aggressive på samme måten så det ble både prat og handel, selv om jeg nok betalte altfor mye.

Grunnen til at vi dro innom Wallillabou var for så vidt ikke Johnny Depp & co, men at der fantes et lite kontor for Customs i enden av sjørøvergata slik at vi fikk utklarert og kunne forlate administrasjonsområdet (landet) St.Vincent And The Grenadines.

St.Lucia neste. Det er en egen administrasjon så vi sjekker inn og ut på samme øy. Nå ligger vi for anker i Rodney Bay helt nord på øya og venter på Ian’s dom over vår splitternye vindgenerator som nektet å virke. Det er en helt innelukket havn hvor ARC’en, The Atlantic Race som går fra Las Palmas i november, kommer inn hvert år før jul. Det ligger flere hundre båter her nå også. Det er en hyggelig havn og vi har ikke noe imot å vente et par dager på at Ian skal klare jobben.
Rodney Bay, 19. april 2006

Ellen