Reisebrev 30 - Grønland

4. august 2006

Egentlig hadde vi tenkt å få med oss Eirik Raudes gård på Brattalid, men de grønlandske fjordene er så skrekkelig lange. Selv om det var kort vei fra Igaliko i luftlinje, måtte vi helt ut fjorden og enda lenger inn i neste fjord, seks timer ut og åtte timer inn med vår somlebåt. Grønlenderne bruker hurtiggående småbåter. All kommunikasjon foregår med båt, fly eller helikopter. Det finnes ingen veier mellom tettstedene.

Grønland er verdens største øy, klint inn mot det amerikanske kontinentet. Syd-Grønland er et av de vakreste steder jeg har vært, i hvert fall det mektigste. Skippern er tilbøyelig til å være enig, hvis han bare unntar Nord-Norge. Kanskje er det fordi det ligner sånn på Norge at vi føler oss hjemme. Når vi seiler rundt i fjordene er det som å være på et norsk fjellvann. Her ligger høyfjellet ned til havflaten. Og det er ikke for ingenting at landet heter Grønland, for mange av fjellene er faktisk grønne. Overalt hvor det er plass til litt jord i bergsprekkene vokser det gress og blomster, mange arter vi kjenner igjen fra fjellet i Norge. For geologer er det et eldorado. Men mesteparten av landet er dekket av is. Innlandsisen er tre kilometer tykk på midten. I enkelte fjorder, særlig på østkysten, ligger breen helt ned til vannet. I sommervarmen raser det ut store stykker av iskantene som så driver med strømmen rundt kysten. Så her er det et sommertegn at digre isberg flyter i sjøen. I år er det ekstra mye is. Det begrenser våre muligheter til å komme inn i en del fjorder.

Siden l'Anse au Meadows, og vikingsenteret der, har vi vært ivrige etter å lese om våre forfedre, Eirik Raude ("Erik den Røde" som danskene sier for å få han til å høres dansk ut) og hans sønn Leiv som var de første som kom hit til Grønland fra Island. Leiv Eirikson og en del andre dro jo til og med videre og kom til Vinland.

Vi la av gårde forrige søndag innover fjorden som var blank som et speil med kjempeisfjell som glitret i sola, til Hvalsøy kirkeruin, Qaqortukulooq, Den er forholdsvis godt bevart og er fint restaurert, nå bare brukt av sauer og turister. Den ble bygget på 1000-tallet. Det siste man med sikkerhet vet om bruken av kirken, er at Sigrid Bjørnsdottir og Thorstein Olafsson ble viet der i året 1408.

Og nå hadde vi fått blod på tann, så vi dro inn i den lange fjorden ved siden av for å finne restene av bispesetet Gardar. Vi fant dem ikke med en gang, men vi fant noe som var bedre, nemlig nye venner. Saken var at vi presterte å gå på grunn da vi forsiktig nærmet oss brygga. Vi bakket oss slukøret ut igjen for å ankre rett utenfor da vi fikk se en fektende dame inne på land. Hun pekte og gestikulerte og geleidet oss utenom grunna, og inn til brygga, tok imot tampen og forklarte at vi ikke var de første som gikk på der. Tusen takk. Da vi var vel fortøyd gikk vi tur for å se om vi fant ruinene. Det rakk vi ikke før vi ble vinket inn til huset hvor vår redningskvinne og hennes søster, Tove og Lisbeth, bodde. Tove er Grønlands utsending til EU-parlamentet i Bruxelles, hvor hun spesielt tar seg av urbefolkningers rettigheter, dvs. passer på at ikke vedtak som blir gjort går på tvers av urbefolkningens interesser. Lisbeth er lærer og kommunalpolitiker. Det ble budt på både øl og rodvin. Etter hvert kom også Solid inn fjorden, og Morten, Lena og Brian (hyggelig bekjentskap fra Irland, plukket opp på puben i Qaqortoq) sluttet seg til selskapet. Alle ble invitert til middag. Med Lisbeths mann Karl-Åge og Toves sønn Lars-Olaf på 13 år var vi 9 til bords. Og vi satt i deres besteforeldres hus bygget av stein fra bispesetet, så da fant vi ruinene allikevel. Temmelig mange av husene i bygda er bygget av stein fra den gamle kirken. Det skjedde før vern av oldtidsminnene trådte i kraft.

Igaliko er et nydelig sted, varmt og frodig, en av Grønlands viktigste jordbruksbygder. Hit kom Anders Olsen fra Hinnøya i Troms og slo seg ned i 1782. Og så bygget han seg hus av stein fra kirken fra 1000-tallet som lå der til ingen nytte. Praktisk talt alle som bor i bygda er i slekt med han. Han giftet seg med en grønlandsk dame, selv om det ikke var lov, og nå er det flere tusen etterkommere etter dem. Siste helgen i juli hvert år har de Anders Olsen-treff i Igaliko. De var i gang med å sette opp et fest-telt til begivenheten mens vi var der. Vi fant også til slutt plassen hvor kirken og bispesetet hadde vært, det var så vidt de syntes over det frodige gresset. Rent fysisk kunne ruinene sees i form av svært mange meget vakre hus i rød Igaliko-stein rundt om i bygda.

Egentlig hadde vi tenkt å få med oss Eirik Raudes gård på Brattalid også, men de grønlandske fjordene er så skrekkelig lange. Selv om det var kort vei fra Igaliko i luftlinje, måtte vi helt ut fjorden og enda lenger inn i neste fjord, seks timer ut og åtte timer inn med vår somlebåt. Grønnlenderne bruker hurtiggående småbåter. All kommunikasjon foregår med båt, fly eller helikopter. Det finnes ingen veier mellom tettstedene.

Vi valgte isteden å gå den andre veien fra Qaqortoq, altså østover. Vi skal jo etter hvert komme oss i posisjon for å krysse over til Island, og det er så uendelig mye vakkert å se i alle retninger. Vi hadde en fantastisk tur sørøstover på speilblanke fjorder fulle av is. Det er simpelthen flytende skulpturer. Det er så facinerende at det tar pusten fra en. Jeg har nå (i hodet mitt) gått over til abstrakt skulptur. Av og til stakk det et selhode opp av vannet eller vi så de svarte ryggene til hval som brøt vannflaten eller vannsøylen de pustet opp. Og hele havet var bare et blankt speil hvor det glitret i vannet og i isen. Eventyrlig! Ut og inn av fjorder, brede og trange, kriker og kroker, noen ganger i sikk-sakk mellom isfjellene. Sent på ettermiddagen kom vi fram til Unartoq, øya med den varme kilden. Det var himmelsk å sitte i den lille runde dammen hvor det boblet opp vann som var 37 grader varmt, og samtidig nyte utsikten til en fjord full av gigantiske isfjell. Vi hadde hele øya og kilden for oss selv, mutters alene.

Den neste etappen bød på enda mer is, denne gangen i gråvær og litt vind, men isfjellene var like facinerende. Vi gikk en indre led fram mot Nanortaliq, Grønlands sørligste by. Rett før vi var framme, i en smal fjord, hadde isen pakket seg i svingen hvor vi skulle mellom to holmer. Det var ikke mulig å komme gjennom. Vi har jo stålbåt så Oddvar satte baugen til med motoren på full speed, men det nyttet ikke. Isen dyttet tilbake. Vi fikk knekt tre rekkestøtter, og det var et under at ikke jolla ble knust. Men til slutt klarte vi å lure isen og snike oss rundt. Det var nesten like ille å komme seg inn i havna i Nanortaliq. Det var nesten ikke åpning i isen, men det gikk det også, med 30 cm klaring til moloen, og der var Morten og Lena som allerede var veteraner i havna og kunne hjelpe med å få oss fortøyd.

Nå ligger vi og venter på at isen skal forsvinne eller løse seg opp. Det er ekstremt mye av den i år. Det sies at isen for det meste skal være borte den første uka i august, men det stemmer ikke i år. Vi hadde planlagt og håpet at vi kunne gå gjennom Prins Christians Sund, men der er det nå helt tett og ufremkommelig. Grønlenderne sier at det pleier ikke være slik på denne tiden av året. De sier det er spesielt mye storis i år, altså det som er kalvet av de store breene nordøstpå. Men vi får se, kanskje "åbner det sig lige plutseligt".

Nanortaliq, 4. august, 2006

Ellen