Reisebrev 21 - Mustique

11. april 2006

Noen uker før vi dro fra Oslo fikk jeg et interiørmagasin av en venninne (hei Torunn). Det hadde en artikkel om øya Mustique. Siden har jeg vært fiksert på å komme dit. Nå har jeg vært der.

Øya er svært spesiell i karibisk sammenheng. Alt er velordnet, ryddig og ordentlig. Hele øya drives som ett selskap, The Mustique Company. Alle som bor der jobber for selskapet. Og de har det godt. Det ser ut som de fleste ansatte jobber med å holde øya ren og ryddig. Overalt er det feid og klippet og vasket.

Det første man ser når man kommer med båten inn mot øya er ”Basil’s Bar” som står på påler ut over vannet. Et legendarisk sted. Vegger (i den grad de finnes) og innvendige tak er av bambus. Det utvendige taket av bølgeblikk er dekket av palmeblader. Basil selv bor på andre siden av gaten, rett overfor baren. Porten inn til hagen hans er utskåret med afrikanske fruktbarhetsymboler. Den lille, smale gatestubben på 100 meter som strekker seg fra fergestedet og jollebrygga til der hvor veien svinger opp over øya, inneholder videre et bittelite bakeri, The Food Store og Treasure House, som er en klesbutikk og gavebutikk. Husene ser ut som eventyr og sukkertøy og er visstnok tegnet av et svensk arkitektpar. Når man svinger opp veien fra der hvor fiskerne holder til passerer men først The Village. Den ligger nydelig til oppe på haugen med utsikt over hele bukta. Der bor arbeiderne, the residents, i små idylliske hus med hager.

Dessuten inneholder landsbyen en kirke, politistasjon og et par små barer. Man kan spasere fra hovedveien på den smale villaveien som går i en ring mellom småhusene på nøyaktig ett minutt og førtitre sekunder. Følger man veien videre kommer man først til biblioteket og så til skolen. Den er en idyll som enhver Steinerskole ville bli missunnelige på. Litt lenger bort begynner flystripa. Den er meget kort og ender ved terminalbygningen som er bygget av bambus. De som for det meste frekventerer denne flyplassen, der bittesmå røde og gule fly (privatfly?) flagrer inn et par ganger om dagen, er den andre delen av innbyggerne på denne øya: The Homeowners. !! De må komme med fly for å få noe ut av de korte feriene sine.

The Homeowners er alle multimillionærene fra USA og Europa som har kjøpt seg digre estates på hver sin topp. Nede ved veien ved de gedigne portstoplene står det Privat! og Keep off! og No tresspassing. Det er gjerne flere hundre meter fra huset som vi altså ikke har sett glimt av. Flere av disse er visstnok også tegnet av de svenske arkitektene. De eierne som vi har hørt om er bl.a. David Bowie, Mick Jagger og Rachel Welsch. Det er disse homeowners som holder liv i det lille samfunnet med alle pengene sine.
Ellers er det to tre hoteller på øya, hvorav det mest kjente er ”Cottonhouse”. Hvis du har fryktelig mye penger kan du ta deg et opphold der.

Det vi hadde størst glede av på Mustique var for så vidt ikke alle celebritetene men derimot alle konkyliene og korallene på stranda, dvs. fragmenter av konkylier og koraller som lå i hauger overalt. Fantastiske former, nydelig slipt av bølgene og tiden. Det er sånn på alle øyene, men her var de spesielt fine. En fryd for enhver billedkunstner. Jeg gikk helt amok og det ble tungt å bære.

Nå er det ikke slik at det bare er Mick og co. som får nyte øya. Strendene ligger der og er for alle, og området bakenfor stranda er rene parkområdet med små bord og benker med stråtak over så man kan få skygge. Noen steder er det bygget opp griller for barbecue. Et lite våtmarksområde med mangrove ligger tett inntil på andre siden. Små skilt er satt opp langs stien for å fortelle om fuglene som hekker der, eller er på gjennomreise når de trekker. Andre skilt forteller om trær og planter. Og vannet er eventyrlig klart og turkis med mange rev å dykke og snorkle på. Alt dette ligger der for oss, og så tar vi sundownern på Basils Bar.

Vi ble i tre dager på øya. Det er det man får lov til når man kommer med båt. Så må man pelle seg vekk. Vi gikk over til Bequia (uttales bekvi) i går, og her blir vi i påsken. Her har de noe som de kaller for påskeregattaen, og det skal visst være moro. Mer om det i neste brev.

Port Elisabeth, 11.04.2006

Ellen.