Nattevakt - et slags reisebrev

30. august 2006

Nattevakter kan være lange og slitsomme, særlig når vi går for motor uten vind av betydning, og vi er nødt til å sitte ute og styre. For å få 4-5 timer til å gå uten at en sovner gjelder det å ha noe å okkupere huet med, særlig når skyer eller tåke hindrer selskap med stjernene, og for å glemme at det er kaldt og vått. Vet dere for eksempel hvor mange hovedsteder det finnes som begynner på bokstaven B? Eller komponister på S? Jeg har funnet ganske mange. Jeg har ikke drevet det lenger enn til hovedsteder og komponister, men til gjengjeld har jeg har vært gjennom nesten hele alfabetet. Og så har jeg forsøkt å huske alt vi måtte lære utenat av salmevers på skolen. Det var ikke få, men jeg må bare erkjenne at jeg ikke husker veldig mange av dem, bare ”Leid milde ljos igjennom skoddeeim” og ”Påskemorgen slukker sorgen” og noen få andre. Men så oppdaget jeg at det følger teksthefte med CDen ”Heftig og begeistret”, så jeg har kunnet spe på med ”Ingen er så trygg for fare som Guds lille barneskare” og dessuten ”Jeg har hørt om perleporte. ”Skipperen fikk også fyr på lampa da han oppdaget tekstheftet og har nå strevet og lært seg ”Å eg veit meg eit land langt der oppe mot nord” og også ”Snurrevadshanty” av Trygve Hoff (den ligger nok mer i Oddvars gate). Refrenget lyder sånn: ”Hiv og hoi, hiv løsti på spællet, hiv og hei, stormåsen følle oss trufast på vei, og hainn kainn så mangt fortælle.” Det lyder omtrent sånn, tonesatt av Oddvars malmfulle røst. Han legger ekstra trøkk på hiv og hoi, og innlevelsen er det ikkeno å si på. Det siste jeg har observert er at han har bladd om til ny side i heftet og nå øver på: ”Kom til den hvitmalte kirke.” Jeg kan ikke høre det, her fra min plass ved kartbordet, men jeg kan lese på leppene hans når han sier: Å-å kom kom kom, og kan se at skuldrene løfter seg til kraftinnsats ved: khom til den…. Ofte har vi flokker med henførte havhester som oppmerksomt publikum, og Oddvar fortalte at han var blitt oppsøkt av to forbausede grindehvaler en dag. Jeg pleier dessuten å foredra i mørket, ut over havet, Millom bakkar og berg og Blant alle lande i øst og vest, og annet i samme stilen som jeg kan huske noen av versene på. Vi glemte dessverre å ta med sangbok da vi dro hjemmefra, og det var en tabbe, derfor er heftet fra Heftig og begeistret kjærkomment og utnyttes til siste trevl.
På morravakta som det alltid er jeg som innehar, de siste timene før havregrøten, hender det at jeg bruker walk-man og spiller den eneste kassetten vi har med, Mozart’s fire hornkonserter. Jeg syns det er sånn fin ”nu staar solen op”-musikk, og konsertsalen er storslagen. Da kan jeg vekselvis være horn eller orkester, kanskje en strykergruppe. Annenfiolinene og bratsjene er vanskeligst. Det er i det hele tatt ingen grenser for hvilke ulyder som heftig og begeistret toner ut over havet gjennom motordur eller sus fra vindgeneratoren, fra akterenden av S/Y Albatross.
Og så har jeg til nå lært meg nesten halvparten av ”Terje Vigen” utenat. Det er 43 lange vers, men jeg har foreløpig ikke kommet lenger enn til: ”han stirred, han tog ikke fejl, - gjennom skodden, som letted i samme stund, han så en korvet i Hesnæs-sund at duve for bakkede sejl.” Det er enda 28 vers til, men de to siste kan jeg fra før. Om jeg ikke rekker å lære meg alt før vi kommer hjem, så er vel forhåpentligvis dette ikke den siste turen vi gjør. Det kan jo være greit å ha noe å ty til på tur til Svalbard også, eller på vei over Østersjøen.
Men jeg må tilstå at all denne opptattheten av rimets gleder altfor ofte tar bort oppmerksomheten fra kompasset, slik at jeg plutselig har oppdaget (og jeg skjønner ikke hvordan det har gått til) at vi er på rett sørlig kurs, når vi egentlig var på vei mot nord-øst. For eksempel. Jeg har ikke sagt det til skipperen. Nå når vi har fått denne før omtalte ledningstumpen fra GPSen til PCen har jeg imidlertid blitt mer forsiktig, for nå kan alle mine krumspring og sirkler leses som kruseduller på linja etter pila.

Jeg tror det er veldig bra for sjelens helse (og huet) å lære ting utenat. Det siste jeg fikk inn, på forrige nattevakt, til stor glede for de trofaste havhestene, var denne (også hentet fra heftet til Berlevåg-gutta):

Ditt sinn monne flyve så vide omkring // Det er som du glemmer de nære ting // Det er som du aldri en time har fred // Du lengter bestandig et annet sted.

Du syns dine dager er usle og grå // Hva er det du søker? Hva venter du på? // Når aldri du unner deg rast eller ro // Kan ingenting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue, hvor liten den er // så rummer den noe ditt hjerte har kjær // På ropet i skogen skal ingen få svar. // Finn veien tilbake til det du har.

Den lykken du søker bak blånende fjell //-kan hende du alltid har eiet den selv. //
Du skal ikke jage i hvileløs ring // men lære deg å elske de nære ting.

Skrevet av Arne Paasche Aasen. Jeg hørte den i ønskekonserten på mandag stadig vekk da jeg var barn, men jeg har aldri kunnet hele teksten før. Jeg syns den passer så bra her om bord nå når vi nærmer oss heimen. Den kunne godt ha vært tilegnet skipperen.
Nei nå skal jeg holde opp.

Ellen, i havet rett vest for Færøyene.