Reisebrev 28 - Mitt skip er lastet med... elgkjøtt!

20. juli 2006

Makan til gjestfrihet og hjelpsomhet som den vi møtte på Newfoundland skal man lete lenge etter. Vi var innom 4 havner. I fiskehavna Port au Choix lå vi i fem dager mens tåka enten lå tjukk rundt oss, eller sommeren hylte gjennom riggen. Det blåste stiv kuling utenfor på havet, opptil 30 – 40 knop. De sa det var capelin-vær. Det er nemlig alltid sånt vær når lodda går inn til kysten for å gyte. Men om værforholdene av og til er sure på stedet, så er lokalbefolkningen utrolig varme. Etter den første mottagelseskomiteen på brygga, bestående av 5-6 mannfolk som dro vekk småbåter som allerede lå der, fortøyde Albatross og Solid ved siden av hverandre, håndhilste og ønsket velkommen, spurte og grov, kjørte oss for å kjøpe hummer og improviserte en liten sight-seeing i samme slengen, ankom Steen Einarsen fra Kvæfjord og Tjeldsundet.

Han har bodd 20 år i Canada og driver en hydraulikk-bedrift. Det ble et hyggelig møte som førte til hjelp med både det ene og det andre, og alle fire ble invitert to ganger på restaurant og to ganger på middag hjemme hos han og Sharon. Dessuten var vi på besøk på hytta deres ute i bjørne- og elgeskogen ved en innsjø i nærheten. Den hadde en spikermatte liggende på verandaen for å hindre bjørn i å gå gjennom vinduet. Steen og Sharon kjørte oss på kryss og tvers langs skogsveier og fjellveier for at vi skulle se vilt. Bjørnen har det enda ikke lykkes oss å få øye på, selv om de sier at den er overalt. De eneste vi kom over, var et par utstoppede eksemplarer på hytta til svogeren. Men noen elger så vi da, og landskapet på Newfoundland er vakkert. Det ligner veldig på Norge.

Vi bestemte oss for å montere den nye varmeovnen mens vi ventet på at tåka skulle lette. Den gamle hadde gitt opp og sagt takk for seg. Morten og Oddvar jobbet som helter med å montere selve ovnen før Steen og svoger kom med spesialverktøy og fikk pipa på plass gjennom dekket. De jobbet hele ettermiddagen, for som Steen sa: ”Hva har man ellers nordlendinger for?” Nå skal vi klare å holde varmen mellom isfjellene.

Et annet problem vi har forsøkt å løse i lengre tid, er å få til en forbindelse mellom GPS’en og PC’en sånn at vi kan se båtens bevegelser på Sea-Map’en. Alle steder hvor vi har spurt etter en sånn overføring har de påstått at den ikke gikk an å skaffe fordi vår GPS var for gammel. Men i Port de Choix er det meste mulig, for der bor Steen Einarsen. Han kontaktet en bekjent som laget koblingen som går inn i GPS’en, men vi mangler fremdeles en overføring fra denne ledningen til inngangen i PC’en. Det handler om at det har vært ”Canada day” + to fridager til, og butikkene var stengt. Men vi nærmer oss det store gjennombruddet.

Vi dro fra Port au Choix med elgkjøtt i alle fasonger fra Steen og Sharon og fra broren hennes, frossent eller hermetisert på boks. Alt sammen selvskutt (innenfor nærmeste familie) og hjemmelaget. Vi spiser nå elgkjøtt morgen, middag og kveld. Et elg-gevir er plassert under jolla på dekk. Elgen er et allright dyr.

Vi dro av gårde klokka elleve om kvelden. Det var stille og stjerneklart. Endelig slutt på tåka. Masse hval å se hele dagen etterpå, for det meste på avstand, med en hadde vi plutselig rett ved siden av oss før den skrådde like bak hekken. Antagelig vågehval.

Vi hadde bestemt oss for at det går jo ikke an å dra til Newfoundland uten å besøke L’Anse au Meadows, selveste Vinland. Vi gikk inn i Quirpon Harbour litt seint på kvelden. Havnesjefen dukket opp for å ønske oss velkommen og informere om diverse ting. Da hun hørte at vi manglet brød, dro hun straks hjem og hentet et av sine hjemmebakte til oss, + et glass med hjemmelaget jordbærsyltetøy og et glass med hermetisert ELG. Vær så god.

Ekteparet Ingstad har sørget for en levevei for hele dette lokalsamfunnet. Tre vikingskip kom hit en gang på 900-tallet (Colombus var ikke påtenkt engang). De kom fra Grønland, uvisst av hvilken grunn. De gikk i land, bygde seg hus, utvant jern av myrmalm så de kunne lage nagler for å reparere båtene sine, og ble der i tre år. Da pakket de sammen og forlot stedet. Antagelig dro de tilbake dit de kom fra. En teori er at de drev med tømmerdrift og fraktfart av tømmer til Grønland. Flatehogst. Kanskje det ikke var flere trær igjen etter tre år, og at det var derfor de brøt opp igjen? Ingen vet.

Omrisset av husene deres var tydelig å se i gressbakkene da Helge Ingstad kom dit på sin leting etter Vinland. Utgravningene foregikk på 60-tallet. Den gang var det ikke engang vei fram til stedet. I dag er det et nydelig anlegg med museum som inneholder de få tingene som ble funnet under utgravningene + vikingfunn som de har fått som gaver, eller muligens lånt, fra Norge, Sverige og Danmark. Utenom selve husene fant man svært få gjenstander, bortsett fra ting som antagelig var mistet. Derfor vet man at stedet ble forlatt. De har tatt med seg alt de hadde. Utgravningsfeltet ble etter noen år dekket til igjen med jord og gress for at ikke reminisensene skulle bli ødelagt. Det er bygget opp kopier av noen av husene et stykke bortenfor, hvor en gjeng flotte typer gjør en kjempejobb som vikinger. De prøver å gjøre alt så autentisk som mulig, og vi synes de lykkes ganske bra.

Vi forlot Newfoundland fredag morgen. I Quirpon Harbour traff vi et ektepar fra Holland i en fantastisk nydelig båt, så vi var tre båter i følge. Endelig var det seilevind. Den økte og ble ganske voldsom. Vi presterte da å knekke bommen ved en ufrivillig jibb i forsøk på å reve. Den ble surret med en åre og vi gikk for en liten fokkelapp + motor inn til Battle Harbour. Underveis så vi vårt første isfjell. Det var kjempesvært. Det seilte majestetisk forbi med strømmen, mot vinden.

Battle Harbour er et museum. En gang var denne lille naturhavna på Labrador- kysten regnet som hovedstaden når det gjaldt fiskerivirksomhet. Her var det yrende liv helt til de endelig lyktes i å utrydde torsken en gang på 50-tallet. En vi traff i Port au Choix mente det var en tragedie at England gav opp Newfoundland. Det var engelsk territorium helt til 1949 da det ble kanadisk. Da ble alle fiskerestriksjoner opphevet, og det tok bare noen få år å utrydde all torsken. Folk flyttet fra stedet. Canada Park overtok på 90-tallet og gjorde det om til museum. Alle hus som hadde en offentlig funksjon, og bryggeanleggene står som de gjorde den gang, men er nydelig restaurert. Alt står åpent. Inne har de stilt ut alt som lå igjen etter fiskevirksomheten + pluss historiske fotografier og tekst. Et sted står det som kommentar til et bilde: ”In Cod We Trust(ed)”. Noen steder har de blåst opp gamle fotografier av fiskerne til naturlig mannsstørrelse og plassert ute på brygga. De står der og skaper stemning til stedet. Det er veldig nydelig gjort. Hit kommer ferga to ganger daglig fra fastlandet med turister som enten leier seg inn i husene eller bare går tur.

Ankerdrammen om bord på Solid førte til den rene happening av sang og mer eller mindre vellykkede improvisasjoner på trompet, gitar, fiolin og trekkspill. Dessuten var det en del rom og cola innblandet. De fleste feriegjestene var etter hvert også med. Oddvar laget umusikalske støt i konkylien sin og havnesjefen sang tradisjonelle sanger fra gamle dager. Kjempemoro alt sammen. Den hollandske skipperen har kjøpt seg instrumenter rundt omkring i verden og lært seg å spille på dem underveis. De bor bare på båten, er svært sjelden hjemme i Holland. De fant ut at de måtte være noen år i Holland så ungene fikk gå på videregående og på universitet, men dro ut igjen så snart de klarte seg selv. Flotte folk. De dro sørover igjen i dag morges fordi nordavinden var god for dem. De skal til Halifax. De slår seg sjelden til mer enn et par dager på et sted. Da er det bare Solid og vi igjen som ligger og venter på at lavtrykkene skal forsvinne og vinden snu i vår retning. Kanskje kan vi gå et stykke lenger nordover Labradorkysten før vi krysser over til Grønland. Vi får se.

Bommen er fikset. ”We have a welder in Fox Bay. He can weld your finger to your ass.” Havnesjef Mike tok med seg Oddvar og bommen i småbåten og freste over fjorden til en pensjonert sveiser som tok seg fri fra hagearbeidet og gjorde jobben på noen timer. Oddvar poppet fast aluminiumsplater på innsiden, gubben sveiset på utsiden og bommen var så god som ny. Som jeg har sagt før: vennligheten og hjelpsomheten i disse traktene er utrolig.

Battle Harbour, Labrador, 8. juli 2006

Ellen.