Reisebrev 10 - Biscaya forut!!

(2. november 2005)

Det var meldt at været skulle bedre seg fra mandag ettermiddag, og at tirsdag skulle det være bra vær før det blåste opp igjen tirsdag ettermiddag. Det har vært knappe marginer.

Vi gikk ut ved 13-tiden fra Dartmouth, rett før tidevannet snudde, med håp om å nå til Falmouth. Vinden var fortsatt rett imot, og digre dønninger gjorde at det ble mye plasking. Jenny Marie snudde etter en halvtime og gikk inn igjen til Dartmouth, men tøffe-Oddvar og den tøffe dattera hans ville fortsette, i hvert fall et stykke lenger.

Båten sto på huet. Det var litt for tøft å gå helt til Falmouth på natta, så vi gikk inn til Plymouth. Og derfra var det bare å komme seg av gårde så fort som f. om morran, for da var vi lovet en ”gale” styrke 9 utpå ettermiddagen, og da gjaldt det å komme seg til Falmouth før sirkuset begynte. Det rakk vi ikke. Helvetet var over oss ved 17-tida. Det ble verre og verre ettersom vi nærmet oss Falmouth. Det ble nok liten storm etter hvert. Vi var litt bekymret for Jenny Marie som hadde gitt beskjed om morgenen om at de gikk over til Brest, og ikke minst var vi bekymret for Kajsa, Daniel og Jonathan i ”Sally Blue”. De dro ut fra Dartmouth grytidlig om morgenen samme dag som vi dro, for å unngå havnemyndighetene som truet med å ta beslag i båten fordi de ikke betalte havneavgift. Det er jo grenser for hva man kan tillate seg av utlegg når en lever for 100 kroner dagen fordelt på tre personer. Og de måtte krysse mot vinden, særlig med en liten bensinmotor om bord som ikke alltid fungerer. Ihvertfall var vi litt urolig for de andre.

Vi så en nødrakett bli skutt opp, men etter hva som ble sagt over VHF, hørtes det ut som de hadde fått hjelp. En annen redningsaksjon fikk etterpå all oppmerksomheten på kanal 16. En aleneseiler med hodeskade vest for Scilly Isles. Det er en utrolig opplevelse å komme i havn, fra mørke og piskende regn og rasende bølger som slår over en, til en innelukket idyll hvor alt ligger relativt stille selv om det blåser stiv kuling. Vi tjoret oss fast i et digert uhyre av en russisk konkurranseseiler, og så var det bare å varme på suppa og sette seg til i godsofaen og ha det bra og være deilig sliten selv om alt var vått. Og superdattera hadde opplevd at båten vår var til å stole på. Den gikk ikke rundt, selv om det så faretruende ut. Og hun var mektig stolt, for det var hun som hadde navigert hele dagen, stått krumbøyd over kartbordet med beina en meter fra hverandre for å holde balansen, og streket inn koordinater på kartet, bestemt kursen, og fått oss fram til Falmouth. Ikke verst!

Klokka ett om natta kom jammen Jenny Marie og la seg til på siden av oss. Lettelse. Og i dag dukket det opp tre blide, svenske fjes også, så vi er fulltallig. Puh! De hadde vært her lenge før oss.

Her ligger 3 – 4 andre båter som venter på værskiftet meteorologene har lovet oss til helgen. Lavtrykket skal gjøre seg ferdig natt til fredag, og et høytrykk står visstnok og venter på tur, med lettere vind og gunstig vindretning. La oss håpe det! Og så sees vi forhåpentligvis i Spania.

Falmouth, 2. november, 2005.

Ellen.