Nyttårshilsen fra skippern

(8. januar 2006)

Det har blitt Ellen som har ført vår lille reiseberetning i pennen – med mange og velfortjente tilbakemeldinger fra de som ” reiser med oss”. Noe stort prosjekt er jo ikke dette i seg selv. Mange har reist ruten før oss. Men vi opplever nå engang ting individuelt – og vi gjør oss høyst individuelle sett med erfaringer, det være seg både nedturer og oppturer.
Det er uansett fint å kunne dele en mangefasettert reise med alle dere som følger nettsida vår. For oss er det en god følelse at noen er nysgjerrige på hvordan det går, og kommer med noen gode råd eller oppmuntrende tilrop når ”lavtrykkene” har stått i kø. Det setter vi umåtelig pris på.

Og lavtrykk har det ikke manglet på hittil – både hva gjelder meteorologi og båtlivet ellers. Så kan jeg skyte til at lærerikt blir det når man endelig er av gårde og så får en rekke tekniske problemer underveis. Vil man leke leken får man også smake steken. Noen norsk skjærgårdsseilas har det i alle fall ikke vært. Ingen av oss har opplevd sjøforhold som dette. ( ”sea state rough to very rough…”). Vi har også fått erfare det omtalte møtet mellom tidevann og vind. Et helvetes heksekok å komme seg gjennom. Men det gikk jo det også. Vi har gjennomført første etappe. Og her sitter vi og spriker med tærne under palmene i Puerto Rico.

For meg har reisen i seg selv hittil vært en fulltids jobb. En 44 fots ”rock and roll langturseglare” (som våre svenske vener på Sally Blue kaller båten vår) er et svært sammensatt univers – hvor det meste må fungere. Og det gjør det jo stort sett. Men så er det de tingene som ikke virker… Det er alltid noe å fikse og mekke. Hele tiden. Men vi har vært heldige. Når det har vært alvorlig har vi alltid vært innen rekkevidde av havn med kvalifisert ekspertise.

Slik også nå her i Puerto Rico. Her er en hyggelig seilmakerdame som reparerer begge storseilene mine. Og her er jeg nå løftet på land med en travellift som kan ta 35 tonn. Vel å merke etter at jeg måtte demontere alle forstag og deretter sikre at ikke masten ramlet ned. Mitt dpl.( båtens vekt ) viste seg å være 18 tonn. På mandag skal pakningen ved propellen ( cutlass bearing ) skiftes ut. Jeg håper dermed å bli kvitt ramlingen der bak når vi under seil surfer med fripropell.

Man kan ordne en hel masse underveis, hørte jeg fra velmenende røster. Her må jeg få komme med en aldri så liten motmelding. For det første er det ofte en tidkrevende detektivjobb å spore opp det man trenger på ukjente plasser - det gjelder både deler og redskaper. Særlig når det ikke snakkes engelsk. Og for det andre innebærer monteringer at man må snu opp ned på sitt lille hjemsted, hvor hver enkelt har organisert seg ut fra en minimalistisk setting.. Så min konklusjon er: ha installert de viktigste sakene før du drar av gårde.

Vi har gjort hederlige forsøk på å holde rede på hvor vi har ting om bord med en inventarbok som har to innfallsporter: Hvor er hva ? Og : Hva er hvor ? Ellen insisterer i tillegg på en kategori som heter: Og hvorfor? Etter hvert har det avskallet seg en ” first priority category ”som har sin plass i en bulende bag i skipperlugaren. Vi har mye reservedeler og bra med verktøy om bord. Men det må altså være tilgjengelig når det trengs. Det er for øvrig en stor tilfredsstillelse å kunne hjelpe med-seilere med deler eller verktøy. Og det er alltid noen som vet eller kan noe du selv ikke er helt sikker på.

Man er i et slags skjebnefellesskap med båter som skal samme veien. Når vi møtes igjen i nye havner er det alltid med en spesiell slags glede som handler om at ” vi har begge klart det”. Og vi tar oss stadig i å tenke på andre båter og besetninger og lure på hvordan det har gått med dem og hvor de er havnet. Et par båter har vi faktisk hatt følge med fra henholdsvis Tyskland og Holland og hit.

Man er til stede i nuet på en spesiell måte. Det er ikke dager og datoer det dreier seg om, men værkart fra ulike internett værtjenester. Og båter imellom diskuteres tre-dagers og fem-dagersvarsler. Underveis er jeg i en slags vedvarende mobiliseringstilstand, ekstremt vár overfor lyder i motor og rigg. Stadig speidende etter tegn på uventede værforandringer. Har jeg handlingsrom med seil om jeg får motortrøbbel? Er prosedyrene for nødankring klare ? Mange kjenner seg sikkert igjen her. Når forholdene setter sakene på spissen over lengre tid, kan man bli søvnløs og sliten og dermed selv utgjøre en sikkerhetsrisiko. Å krysse Biskaia siste uka i november er i utgangspunktet å være på feil sted til feil tid. Klart man kjenner det i magen. Det tok mer enn to døgn før jeg fikk til å sove på denne overfarten, og jeg var temmelig dratt i trynet da Ellen og Tuva tilslutt fikk jaget meg ned i køya. De hadde visst planer om å dope meg ned.

Vi er blitt en besetning som fungerer, og vi følger Tuvas håndskrevne vaktliste. Skipets to kvinner tar sin tørn uansett klokkeslett, og jeg tør si at de hører til en liten eksklusiv promille av jordens befolkning. Det er ikke så veldig mange damer som på svarte natta sitter alene og seiler en 15 m stålbåt. Da er det er bra det er så mørkt at man ikke kan se de sjøene som av og til slår inn i cockpiten. Tuva er blitt en kløpper til å navigere, og har satt seg fore å lære alt som handler om denne flytende tilværelsen.

Så er spørsmålet: Har skipperen bare gått rundt med diesel opptil armhulene, hodet fullt av motordeler og adrenalinet halvveis oppe i øynene - eller har også han opplevd noe? Svaret er at jeg er breddfull av opplevelser og inntrykk. Jeg opplever havner med høyst individuelle særtrekk og stemninger. Særlig intenst er man tilstede når man ankommer ukjente havner etter mørkets frembrudd. Havnene er som moderlige favntak, og omfavnelsen er alltid ny og forsjellig, ut fra landskapsform, vegetasjon og arkitektur.

Så er det alle de små tingene som setter seg i sinnet. Den trygge avmålte vennlige monsen som møtte meg 13 m oppe på kaikanten på Helgoland. Besøk av fuglekonge til havs. Det første besøket av delfiner i Kanalen. Kaistolper dekket med østers i Ostende. Flokker av steinvendere i Zeebrügge. Skarer av sandløpere på stranden, samt blekksprutfiskerne som alltid sto på piren i båthavna i Camaret. Fadokonsert og gulerler i Funchal. Svarttrostorkesteret og morrafjellturene i Puerto Rico. Sanseinntrykkene er uendelig mange.

Nå er vi igjen tre om bord. Marius, Toril, Ailo, Sigurd og Aase dro etter 14 dager tilbake til Norge. Vi hadde det trivelig sammen, med Ailo som det naturlige midtpunkt, og feiret jul, nyttår samt Ellens bursdag mens de var her. I morgen kommer Martin som skal være med over Atlanteren. Så er det montering av vindgenerator, solceller og ny pakning på propellhylsa. Deretter proviantering og propan ved hjelp av leiebil. Så er det 20 – 25 døgn i Atlanteren.

Hilsen Oddvar

Puerto Rico, 8. Januar 2006.