Reisebrev 13 - I bakevja

(20. november 2005)

Camaret-sur-mer består av en lang gate langs sjøen. Den inneholder ca. 10-15 barer og restauranter, fotobutikk (kanskje åpen mellom 10 og 12), apotek, baker, liten matbutikk, aviskiosk, havnekontor og hotell. Rundt hjørnet ligger postkontoret, suvenirbutikk og jernvarehandel. Bortenfor bussholdeplassen (hvor det sjelden kommer buss, selv om det står i vinterruta at bussen skal gå) ligger turistinformasjonskontoret som sysselsetter to damer som synes turister er en plage, en båtutstyrsbutikk og et nedbrent akvarium. Litt tilbaketrukket inn i en tverrgate bak hovedgata ligger Super’n. Det er der alle handler mat og det de ellers måtte ha bruk for, og hvor befolkningen står i klynger mellom reolene og skravler. Det er 2-3 trange små smug parallelt med hovedgata på baksiden, og der finnes en ansamling små kunsthandlere/ gallerier, pluss et bittelite bibliotek som nesten aldri holder åpent i åpningstida. Alle stenger imidlertid klokka tolv, og de som gidder åpner igjen klokka to.

Ellers er det bolighus. Mange står tomme. De blir antagelig bare bebodd om sommeren. Det sies at det bor 3000 mennesker her. Hittil har vi sett ca. 200. Her har vi nå vært i to uker. Ikke at vi klager. Det er jo hyggelig her. Litt utdødd, men de vi treffer sier bonjour alle sammen. De blir skrekkslagne hvis vi snakker engelsk til dem, men det går greit hvis vi later som vi snakker fransk.

I den vestlige enden av bryggegata går moloen ved siden av alle vrakene ut til den lille øya som jeg har omtalt før. Der ligger den gamle steinkirken, pluss en liten, rar borg med tårn. Den har vollgrav rundt uten vann og krokodiller, og en bitteliten vindebro til å heise opp. Den ser ut som en teaterkulisse, flombelyst om kvelden og med et digert skilt utenfor som forteller hva det har vært, men bare på fransk selvfølgelig, aldri på engelsk. Muligens på bretonsk. Gravet ned inn under borgen på baksiden ligger katakombene som inneholder dusjer og toaletter for båtfolket. Ellers er øya bebodd av et snekkerverksted, en slipp + den fantastiske redningen for oss: MECAMAR!!

Mecamar er et mekanisk verksted drevet av Philippe (sjefen), Luc og Jean Luc. De har ord på seg for at ingenting er noe problem for dem, bare utfordring. De laget de to delene, festene, som var knekt på motoren istedenfor å bestille dem fra England. Da gikk det fortere, ble billigere og var like bra. De rettet opp og stilte inn og var like blide og hyggelige hele tiden, i knestående med huet ned. Oddvar hang over dem og var håndlanger og læregutt. Han syntes det var kjempeinteressant. Det er for det meste Luc som har jobbet hos oss, en lang stake med skjegg og milde øyne. Han er forfatter på fritida og har skrevet tre bøker som ingen vil utgi. Hver gang det var noe læregutten ikke forsto nede i motoren rettet han seg opp og forklarte tålmodig på halvengelsk med lav stemme og smil i øynene.
Fredag kveld var alle løse deler på plass.

Det store spørsmålet med en gang uhellet skjedde var: Tar vi inn vann? Vi smakte stadig på vannet som fløt i bunnen av båten og kom til at: phuuih! nei det var bare ferskvann og diesel. Men for å være helt sikre på at alt er som det skal under båten også, måtte vi ta en sjekk. Og det gjorde vi lørdag morgen kl. 06. Da gikk vi inn på høyvannet og la oss ved kaia inne i byen, fortøyde masta i ei kran og ventet på lavvannet. Klokka 12 sto vi på tørt land. Den forreste kanten av kjølen var krøllete men ellers så det greitt ut. Biscaya, here we come!

Dvs., nå er det til å vente på værvindu igjen. Det jævlige med dette her er jo at da katastrofen inntraff hadde værgudene bestemt seg for å være greie. Været har vært perfekt for overfarten over Biscaya. Det har vært stabil nord og nordøstlig vind hele uka. Alle dro bortsett fra oss. Den ene langturseilern etter den andre kom inn i havna, bunkret et eller annet, vinket farvel og satte over. See you at Barbados. Den eneste trøsten er at ”Fri flyt” med Morten, Bertil og Lars dukket opp for to dager siden. De hadde ligget en hel måned på slipp i Dover. De rakk heller ikke nordøsten. Det er meldt kuling styrke 8 fra sør. Vi får trøste hverandre. Det gjør vi for eksempel ved å spise middag om bord i hverandres båter.

Og det er jo alltids noen lyspunkter. Den nye Beaujolaisen ble sluppet løs på franskmennene sist torsdag, og da drypper det saktens litt på oss også. Og det er mye annet vi kan foreta oss. Vi har vært på sykkelturer og på busstur til Quimper, regionhovedstaden, en hyggelig by med en gammel bydel bestående av skakke bindingsverkshus malt i alle mulige rare farger. Det var en avveksling. I Brest er det et stort nytt akvarium. Der har vi ikke vært enda. Vi har mange muligheter for adspredelse hvis Biscaya ikke vil oppføre seg ordentlig. Vinteren har rykket nærmere de siste par dagene. Det er 13 grader i båten om morran. Stillongsen er på hele tiden. Men vi gir ikke opp. Bare så dere vet det!

Camaret, 20. november 2005

Ellen.