Reisebrev 15 - Syden i sikte

(14. desember 2005)

Mye har skjedd siden sist. Tirsdag formiddag for en uke siden gikk vi inn til Cascais, litt utenfor Lisboa, i en moderne havn med mye millionplast. Det var litt varmere der enn i Leixoes, syden nærmer seg, det var noen flere folk å se i T-skjorte og vi våget oss til droppe stillongsen. Forsvarets Anna er nå dimitert for godt.

Cascais er en nydelig liten by med masse palmer og alle fortauene er brolagt med hvite og svarte steiner i bølgemønster. En hel dag i Lisboa unnet vi oss også. Det var bare en halvtime med toget. Vi fikk med oss Gulbenkian-museet foruten rusling rundt i gamle bydeler. Veldig trivelig. I det hele tatt, Portugal er et trivelig land å være i.

Men det er jo altså Kanariøyene som står i huet på oss, i og med at familien kommer dit til jul. Vi bør jo helst klare å komme før dem, så vi har ikke tid til å slå oss til noe sted, annet enn for å vente på gunstig vind.

Vi la ut på fredag i retning Lanzarote. Da hadde vi fått 5-dagersvarsel av et tysk par i havna. Det lovte stabilt høytrykk med nordvestlig vind. Vi la i vei. Vinden kom riktignok ikke fra nordvest, men derimot fra øst, men vi tenkte at den snur nok etter hvert. Det gjorde den imidlertid ikke. Den holdt seg på øst og økte hele tiden i styrke. Bølgehøyden var plagsomt stor i forhold til kursen vår.

Vi var i ferd med å reve genoaen (forseilet) da storseilet revna på tvers tre-fire meter fra toppen og måtte tas ned. Det var umulig å holde den kursen vi hadde med bare fokka, så løsningen var å endre retning. Vi satte baugen mot Madeira med det største forseilet. Med den kursen kunne vi klare å seile på bare den store genoaen. Oddvar kalte opp en stor båt som krysset foran oss og spurte om værmelding. Han sa det var meldt kuling styrke 6-7 fra øst i Madeira-området og sea state rough to very rough. Men vi hadde ikke noe annet valg enn å gå dit allikevel.

Det var i hvert fall en mer behagelig seilas å lense unna vinden med bølgene bak oss. Om dagen nydelig sol og om natta en fantastisk stjernehimmel. Månen var stigende. Å sitte på nattevakt i selskap med Orion og Venus, med en bred gate av måneglitter ut til babord og dønningene som danner motbakker og unnabakker, er fascinerende. Plutselig fikk uttrykket ”å befinne seg i en bølgedal” en virkelig betydning for meg. Det er noen ganger nesten nervepirrende å snu seg og se på det digre fjellet av vann som nærmer seg bakfra. Men så er vi plutselig oppå det istedenfor å få det over oss (i hvertfall de fleste gangene).

Men hvor ble det av kulingen? Oddvar mente at fyren han hadde snakket med simpelthen prøvde å drive gjøn med han. En elendig og temmelig malplassert spøk. Været ble bare bedre og bedre. Vinden stilnet nesten av så vi måtte innimellom gå for motor. Mandag morgen var det en helt tydelig forandring i klimaet. Det var mye varmere i lufta. Aha, Syden tenkte vi.

Tirsdag formiddag dukket Porto Santo med sine høye, spisse fjellformasjoner fram fra disen i horisonten, rett i baugen, Etter hvert også Islas Desertas til venstre og Madeira bak. Vi slutter aldri å fasineres av at det er mulig ved hjelp av GPSen å gå rett på en sånn liten prikk i havet. Det tok 5 timer fra øya dukket opp foran oss til vi gikk inn i havna i Porto Santo.

Og her er vi nå. Havna er nesten tom for langturseilere. Det er visst litt utenfor sesongen. Bare en franskmann i en diger superbåt på vei til Belice. Båten var en Patagon 50, en virkelig high-tec aluminiumsbåt med senkekjøl. Paret om bord har aldri hatt hus på land. De bare seiler.

De høye toppene rundt havna her sender voldsomme kastevinder ned på oss. Ifølge havnesjefen er det noe som hører til årstiden. Det kjennes ut som det blåser voldsomt her selv om det er vindstille i sentrum av byen rett bortenfor. Et nydelig sted. Velholdt og rent og intimt. De fleste av de turistene som er her kommer med ferga fra Funchal om formiddagen og drar tilbake om ettermiddagen.

Og jul er det her også. På den lille plassen midt i byen holdt de i dag på å sette opp årets julekrybbe. Legemstore figurer, egentlig utstillingsdokker fra klesbutikk, var dandert med gevanter av ordentlige stoffer. Kongene med gull og glitter, Josef og Maria litt mer moderat i klesveien. Stallen var bygget av stein og tjukt tømmer, og de kommunalt ansatte krybbebyggerne holdt på å dandere høyballer og julestjerner da vi var der. Jeg synes det er veldig rørende. Julekrybben i Cascais sto midt i en traffikert rundkjøring. Den hadde også legemstore figurer, men de var helt hvite, støpt i betong. Og alle stedene vi har vært etter at det ble desember måned har hatt flotte julegater. Lisboa var fantastisk med portaler og dekorasjoner av kulørte lyspærer, og Cascais og Porto Santo likedan, bare i mindre målestokk. For oss blir det jo litt uvirkelig og absurd, for det er ellers veldig lite juleaktig med Palmer og kaktus og blomstrende busker.

Vi tenker oss en liten tur innom Funchal også, og der har vi vært før en gang i jula, og vet at det er spektakulært med lyspærer i absolutt alle trær og palmer. Et spesielt innslag i havna her er alle de små malte visittkortene fra langturseilere, malt på muren langs moloen, med båtens og mannskapets navn, og datoen for når de var her. Det er mange skandinaviske båter representert. De har den samme tradisjonen på moloen inne i Funchal.

Ellers kan jeg fortelle at besetningen har det bra, bortsett fra at vi er fulle av blåmerker etter en særdeles gyngende overfart. Jeg traff for eksempel en av kvernene med brystbenet. Det gjør temmelig vondt enda. Ellers er det bare saltvann i ferskvannstanken og et spjæret storseil som er til plage. Men det gjør ikke så mye det heller, for vi bare skifter til nytt storseil som vi har med, og bruker vann fra den andre ferskvanntanken. Er det noe problem? Vi gleder oss til overfarten til Kanariøyene, til bølgene og stjernehimmelen og fullmånen og delfinene. Dere skal nok få høre om det.

Porto Santo, 14. desember 2005

Ellen