Reisebrev 24 - Back in business

22. mai 2006

Hittil hadde vi vært ensidig opptatt av at vi skulle til Azorene og gledet oss til å komme dit. Det har vært en sånn selvfølgelig del av turen inni hodene våre i årevis. En engelskmann vi traff på Tobago Kays fortalte om en tidligere tur han hadde hatt, og sa at ”the highlight of the caribbean was the Azores”. Men det går jo faktisk charterturer dit. Det gjør det ikke til Vinland og Grønland.

Av ulike årsaker valgte vi å legge om den planlagte ruten vår i Trinidad og gå nordover derfra i stedet for vestover. Som vår venninne på Grenada sa: ”You make the plans, the boat makes the decisions.” Men selv om Karibien ikke var med i den opprinnelige planen vår, må vi innrømme at de Karibiske øyer er vakre og vidunderlige for de som elsker utpreget slaraffenliv. Dessuten er det eventyrlig for oss snorkelentusiaster.

Men varmen har plaget oss forferdelig under hele turen langs øyrekka. Verst var det i Chaguaramas, hvor det i tillegg var fuktig. Varmen ble helt brennende. Det gikk nesten ikke an å puste, og i hvert fall ikke å tenke. Hvis en sitter helt stille uten å røre seg går det bra, men hvis en snur på huet siler svetten. Jeg har av og til hørt Oddvar mumle for seg sjøl: ”våt granskog….”. Temperaturen har blitt litt mer utholdelig etter hvert som vi har beveget oss nordover, men ikke veldig mye. I det siste har vi snakket om hvor deilig det hadde vært å måtte ta på seg stillongs. Og vet dere hva? Stillongsen vinker nå i det fjerne.

Vi har nemlig fått en ny ide. Vi fikk den av Lena og Morten, våre nye venner, som vi første gang traff i Fort de France. Der hadde vi en hyggelig kveld sammen, med middag ombord hos oss. De er bare litt over 30 år og har vært på  jordomseiling i tre år. Nå er de på vei hjem til Tananger i sin ”Solid”, en Kings Cruiser på 32 fot. Vi traff dem igjen i English Harbour på Antigua. De legger hjemturen nordover derfra via Bermuda til Halifax og Grønland. De spurte om hvorfor ikke vi gjorde det samme?  PLING!!  Hittil hadde vi vært ensidig opptatt av at vi skulle til Azorene og gledet oss til å komme dit. Det har vært en sånn selvfølgelig del av turen inni hodene våre i årevis. En engelskmann vi traff på Tobago Kays fortalte om en tidligere tur han hadde hatt, og sa at ”the highlight of the caribbean was the Azores”. Men det går jo faktisk charterturer dit. Det gjør det ikke til Vinland og Grønland.

Spørsmålet ble stilt i festlig lag om bord i ”Solid”, med flere gin/tonic innabords, men beslutningen ble tatt i et øyeblikks lynende klarhet. Vi bestemte oss der og da for å legge om ruta. Det løser nemlig også problemet med manglende mannskap. Og totalt sett er denne ruta ikke lenger enn om vi dro via Azorene hjem. Det er bare Mercator som får det til å se slik ut. Den lengste strekningen i sjøen blir den fra Antigua til Bermuda på noe over en uke. Ellers er det kortere strekninger på toppen 5-6 dager. Vi gleder oss til dette. Vi føler oss ”back in business”, på tur igjen, ikke bare på vei hjem. Vi hadde jo planlagt å besøke de kaldere egne syd på kloden. Siden det ikke ble noe av er dette et fint alternativ.

Og så er det hyggelig å ha følge. Morten og Lena har masse erfaring etter tre år på havet. Jeg har strevet en del for å få fart på SSB radioen uten å klare det. Jeg fikk aldri lyd i den. Gjennom hele Europa hadde vi aldri bruk for den, fordi all kommunikasjon gikk på VHF, men jeg prøvde jo av og til uten å klare det. Først da vår danske venn Erik på Octopus sjekket den fant han ut at den innebygde høytaleren ikke virket. Han foreslo å skaffe et headset for å se om noe skjedde når vi plugget inn det, og det gjorde det. Da virket plutselig høytaleren både med og uten høretelefoner. Så da var det bare å sette i gang å øve. Men det ble ikke særlig fart på det før Morten dukket opp. Han har erfaring. Vi har en gammel type radioamatørstasjon med manuell tuning, og det er tuningen som er vanskelig. Jeg hadde en leksjon i Fort de France og nå etter tre dager i sjøen har vi grei kontakt med Solid på SSB-radioen kl. 18.30 hver kveld.
 
Stoffing i bånn ble det altså ikke noe av. Det skulle ha kostet oss vanvittige 12.000 kr. å ta båten opp på land og la de ansatte gjøre jobben. Vi fikk ikke lov å gjøre det sjøl. Vi fant en annen måte å gjøre det på. Fra English Harbour gikk vi et lite stykke nordøstover på øya, til Nonsuch Bay, en nydelig lagune innenfor revet mot Atlanteren. Der la vi oss til i ly av Green Island, fram med skrapene, på med dykkermaskene, 31 grader i vannet og jobben var unnagjort på en halvtime. Det var bare propellen, roret, hekken og litt bortover sidene i vannlinjen bakfra at det var noe særlig grodd. Mens vi holdt på med det kom Solid seilende inn i bukta og ankret opp uten å sette på motoren. Tøft! Så var det deres tur til å servere middag.

Morten og Lena og vi ønsket hverandre god tur og la av gårde fra Nonsuch Bay ved halv ti-tida om morgenen torsdag 11. mai, og regner med å treffe hverandre igjen i St.George på Bermuda ca. 20. mai.

Første dagen var det fart i seilingen, men siden 04.15 fredag morgen har vi gått for motor. Vi hadde storseilet oppe, men det sto for det meste og slo. Av og til har det vært perioder med litt vind og da har vi satt fokka også, men har lange perioder måttet gå med motoren på. Det går for sakte hvis vi slår den av. Dette området er kjent for lette vinder, og det skal litt mer til for å flytte 17,5 tonn. Første dagen så vi hval ved nordenden  av Barbuda. Det må ha vært flere for det ble blåst vannstråler tilværs på flere forskjellige steder. En gang så vi også det mektige synet av en hale som reiste seg opp før den forsvant i dypet. To ganger hadde vi besøk om bord. Første gangen av en chearwater, en ternelignende fugl, som ble et helt døgn om bord. Andre gangen av en bitteliten svaleaktig fugl som kom flaksende om natta. Den var så dødstrøtt at den sovnet straks den hadde satt seg ned og puttet hodet under vingen. Senere på natta fløy den opp og vaglet seg til i håret til Oddvar.
 
Klokka halv fire hver dag kan man melde seg på frekvensen til Herb i Kanada og oppgi sin posisjon og hvor man skal. Klokka fire begynner han på lista, snakker med hver enkelt og gir dem værmelding for 4-5 dager for området de er i, + waypoints om nødvendig. Han gjør en kjempejobb. Gratis. Dette er hobbyen hans. Alle langturseilere kjenner Herb.

Litt dramatikk: Vi oppdaget plutselig at en av revesnorene (seising) på storseilet hadde hektet seg fast ytterst på det nederste salingshornet. Oddvar måtte klatre opp for å kutte det løs. Han rev seg opp flere steder på leggene og føttene under strabasene. Men det gikk greit. Verre var det at det samme skjedde igjen på natta. På min vakt. Vinden hadde dreid, seilet sto og slo, og det var umulig å jibbe fordi den jævla revesnora hadde hengt seg opp igjen, denne gangen på andre siden. Til slutt måtte jeg vekke Oddvar, en time for tidlig. Han klatret opp i masta en gang til, denne gangen med bare månen til å lyse for seg.
 
Fra dagboka videre:
Mandag 15. mai. Vi har funnet fram til en nattevaktordning som passer oss perfekt. Oddvar går og legger seg kl. 19 etter middagen, når det blir mørkt. Jeg som har legning som B-menneske, tar over senga klokka 01 og sover til 07. Da må Oddvar ha seg en liten påtår med sovn, og alle er fornøyde og uthvilte. Fantastisk! Vi hadde sikkert klart tre uker i Atlanteren også på den måten.  I dag er den datoen vi hadde satt for å starte på turen over til Azorene, men vi er veldig fornøyd med å være her. På vei til Bermuda. Det er fremdeles meget lett vind, men med 1100 liter diesel i kjølen er det ikke så farlig. Herb lover sterkere vind på onsdag.

Tirsdag 16. mai.  Vinden kom endelig på ettermiddagen, men da var værmeldingen fra Herb slik at vi måtte reve seilene og legge oss bi. To rev i storseilet og vindroret tilkoblet. Det er ventet storm nord for 29 grader på torsdag, med vindstyrke på 40-45 knop. Hvis man vil unngå å komme midt oppi den, må man ikke komme dit før torsdag ettermiddag. Rett etter Herb’s sending har vi den daglige praten med Morten og Lena hvor vi utveksler posisjoner.

Onsdag 17. mai.  Hurra.  Flaggheising  kl. 08.  Frokost med egg og ansjos og en skvett  Aalborg jubileums aquavit, istedenfor havregrøt. Og istedenfor hornmusikk lot vi Einar Steen Nøkleberg  spille Grieg i CD-spillern. Skipperen holdt talen for dagen og ledet deretter flaggborgen rundt båten. Det er rart med det. Hjemme ønsker Oddvar seg ny bunad bare for å ha gleden av å nekte å ta den på seg på 17.mai, mens her i denne absurde situasjonen hvor vi ligger og duver med to rev i storseilet, med 360 grader horisont hvor det sjelden er annet liv å se, blir det plutselig moro å ha noe og feire. Det neste på programmet var eggeløp (vi droppet sekkeløpet av sikkerhetsgrunner). Etter radiokontakten med Morten og Lena (de hadde hatt noenlunde den samme feiringen som oss), var det festmiddag med Joika og tyttebær + søtpotet og rødvin. Vi ligger fortsatt bi. Vindroret holder oss stødig i riktig retning. Det ruller fælt, men det går bra. I dag ble det sagt på radioen at vi tidligst burde være på 30 grader nord fredag morgen. Vår posisjon i øyeblikket er 26.10N. Havet er ultramarinblått.

Fredag 19. mai.
Vi satte seil og begynte å gå igjen om kvelden onsdag. Det fantastiske er at vindroret fungerer helt perfekt. Seilte hele torsdag. Meldingen fra Herb sa at vi ikke måtte krysse 30 grader nord før fredag morgen, men vi hadde god margin. Torsdag kveld gikk vi inn i et belte hvor varmluft sørfra og kald luft nordfra traff hverandre. Det førte til mye tordenvær og ustabile vinder. Det plaskregnet og lynte i flere timer. Det var stappmørkt, og hver gang lynet lyste opp hele horisonten kunne jeg konstatere at jeg var helt alene i hele verden. Jeg gjemte meg under kalesjen så ikke lynet skulle se meg, alt mens regnet bøttet ned og lagde bølger inni cockpiten også. Senere på natta satte Oddvar på motoren fordi det var blitt helt vindstille. Det fortsatte å regne nesten hele dagen idag også.

Lørdag 20. mai.
Vi er på andre siden av det turbulente beltet. Vi passerte 30 grader nord i dag tidlig. Været er strålende.
Vi observerer stadig noen små medseilere som passerer oss. De har halvmåneformet seilføring montert på en liten blå plate. De er ca. 10 - 12 cm lange og ser ut som de er laget av glass eller plastikk. Rørende, små lekedyr til å ha i badekaret. De er alltid alene, aldri to sammen. Helt alene på det digre havet seiler de langsomt forbi. Det er en manet. Vi trodde det var portugisiske krigsskip, men Morten sier de heter ”Man of war”.

Søndag 21. mai.
Det var en nydelig dag i går. Bikinivær. Vi har tatt ned soltaket over cockpiten. Varmen i sola virker ikke lenger livstruende. Det er som en vanlig, varm sommerdag hjemme. Havet var som et blankt speil som hevet og senket seg på ujevne steder, som et stort pustende dyr.
Vi fortsetter med samme vaktordning. Den passer oss fint. Oddvar sto opp tidlig på natta igår og jeg la meg. Da Oddvar vekket meg i dag tidlig og måtte ha avløsning, var det full fart. Blank, blå himmel og kraftig vind fra sørvest. Solid seilte litt til styrbord for oss og en annen seilbåt var et stykke til babord. Enda en seiler dukket opp litt senere. Det er rart, så lenge vi er på det store havet ser vi nesten aldri hverandre. Men så nærmer vi oss målet, og plutselig er vi mange som skal finne den samme lille prikken. Vi hadde en flott seilas opp til St.George Harbour på Bermuda. Vi måtte melde oss på radioen før vi ankom, gi alle opplysninger om båten og få klarsignal til å gå inn. Det er en smal renne gjennom revet som fører inn i havna. Vi kom fram uthvilte, nydusjet og mette. Sånn kan seilerlivet også være.  Solid var kommet en time før oss.

Mandag 22.mai.
Og her ligger vi nå, i Convict Bay (det passer vel bra) og skaker og rister i vindkastene. Vi rakk akkurat fram før et nytt lavtrykk satte inn. Takket være Herb som fikk oss til å ligge bi for å la det første lavtrykket passere da vi var sør for 29 grader, har vi hatt en nydelig overfart. Nå går det kvitt i bukta her. De fleste tør ikke forlate båtene sine i dag av frykt for at ikke ankeret skal holde. Værmeldingen sier at lavtrykket med denne vinden skal vare bare i dag, så går det på sørøst i morgen. Nå blir det å ligge her og vente på en værmelding som lover oss gunstig vind og uten stormvarsler i en uke. Det er så lang tid kryssingen tar over til Halifax på Nova Scotia. Da skal vi også krysse Golfstrømmen. Det kan være farlig hvis vindretningen går motsatt av strømretningen.

Imens kan vi utforske Bermuda. Den er en pannekake som så vidt stikker opp over havet. Helt annerledes enn de karibiske øyene som er runde med høye fjelltopper. En annen forskjell er fargen på havet. Her er det knall grønt.
Det er vår tur til å servere middag.

Bermuda, 22. mai 2006

Ellen.