Julebrev 2005

(23.desember 2005)

Det er lille julaften og vi er endelig i Puerto Rico på Gran Canaria. Første etappe av turen vår er gjennomført. Omtrent alt har vært helt annerledes enn vi hadde tenkt på forhånd, men vi har klart det! Vi sitter nå her i fløyelsmørket under åpen himmel med vinglasset og har klart det. Byen (hvis den kan kalles det, den består av bare hoteller) ligger og glitrer bak oss oppover åssidene, og Atlanterhavet strekker seg ut på andre siden av moloen. Når vi legger ut på det tar det 20-24 dager før vi ser land igjen. Men det gjør vi ikke før om ca. tre uker, først skal vi ha besøk av familien, barn, svigerbarn og barnebarn. De blir i to uker, og etterpå er det en del arbeid som må gjøres på båten før vi setter av gårde.

Men dette skal jo være et julebrev, og da er det at man oppsummerer året som gikk, ikke sant? Jeg nøyer meg med å se tilbake på de siste tre og en halv månedene, fra 10.september til nå. For oss føles det som bortimot et år. Alle reisebrevene har fortalt om det å seile og om stedene vi kom til og alle uhell og viderverdigheter underveis som har hatt følger for tidsplanen og pengepungen.

Men det har vært så mye mer. Små uforglemmelige øyeblikk, bittesmå hendelser med stor betydning som har løftet oss ut av rutinen med rensing av grovfilter, sette posisjoner, holde styr på flygende gjenstander i kabinen og prøve å finne ting som aldri er der de skal være.
Et sånt øyeblikk var for eksempel da vi kjempet oss gjennom dønningene fra Helgoland til Den Helder og det plutselig landet en fuglekonge ned i cockpiten til oss, en skapning på størrelse med en ping-pongball med bittesmå vinger, og bein som sytråder. Den hoppet rundt omkring i cockpiten, fløy opp og ned i lugaren og var svært glad for å ha funnet en øy å hvile på. Da den fikk øye på speilbildet av seg selv i forniklingen på en kvern ble den helt yr, laget lyder og bruste med fjærene og hakket på kameraten inne i kværna. Den var om bord en lang stund før den lettet og fortsatte sin reise mot varmere egner. Flere ganger hadde vi besøk av fuglekonger. De er så vakre med sitt gule bliss med svart kant mitt oppå hodet og ser ut som de hører til i nek og ikke på havet. Flere ganger har vi hatt besøk av slitne stær som har slått seg ned i det sammenbrettede storseilet for å hvile ut og blitt sittende lenge. Det var også mens vi ennå befant oss i Nordsjøen, akkurat på ruta til alt fjærkreet nordfra som trakk sørover, akkurat som oss. Det var som å få besøk fra en annen verden. To reiser, to historier som ble sammenfallende en liten stund.

I det hele tatt er det møtene med dyr som gjør inntrykk. Som for eksempel første gang vi traff delfiner. Det var magisk. Det var så tydelig at de hilste på oss ved å stryke seg inn til båtsiden. De fulgte oss fra den engelske kanal inn i Chenal du Four mot Camaret sur mer.
Siden har vi truffet dem flere ganger. En stor flokk fulgte oss halve dagen da vi begynte på spanskekysten sørover etter å ha krysset Biscaya. I timevis holdt de oppvisning langs båtsiden, fram og tilbake, helt til de plutselig som på signal, for av gårde rett ut til høyre for oss, 15-20 stykker, mer over enn under vannet, som om de flyktet fra en fare. Og delfiner fulgte oss til havn i Porto Santo etter at vi hadde vært på havet i 4 døgn, for hittil har det vært sånn at det er bare langs kystene vi ser dem, aldri langt ute på havet. Andre seilere vi har snakket med har også merket seg det.

Uforglemmelige hendelser har det også vært av mer dramatisk art. En stressfaktor både i engelske kanalen og i Biscaya var alle fiskefartøyene som dukket opp som perler på en snor straks det ble mørkt. De var alltid helt uberegnelige. Umulig å si om de lå stille eller var i fart. Siste natta i Biscaya på min vakt, fra 4 til 6, holdt det på å gå galt. Plutselig hadde jeg et digert skip rett bak meg til styrbord, uten at jeg skjønte hvordan det kunne ha kommet så nært. Jeg fikk vrengt båten over mot babord og den passerte 10-15 meter fra meg. Det var en sjokkerende opplevelse, og det var jo bare jeg som opplevde det, siden Tuva og Oddvar sov søtt. Jeg er glad de slapp å våkne av smellet når vi støtte sammen. Ingen kalte oss opp på VHF’en heller, så det var sikkert ingen på brua. Jeg har tenkt mye på hendelsen etterpå og jeg skjønner virkelig ikke hvordan det kunne skje.

En annen kollisjon jeg slapp unna var av det mer muntre slaget. Jeg var akkurat kommet på vakt og blitt orientert av Tuva om kursen før hun gikk ned for å legge seg. Da oppdaget jeg et sterkt lys som så ut som en topplanterne rett forut. Hvis det virkelig var en topplanterne, var vi veldig nært og antagelig på kollisjonskurs. Jeg skreik i panikk på Tuva for å høre om hun hadde lagt merke til den? Hun kom farende opp, kikket over skulderen og kunne fortelle meg at det var Venus.

Venus har siden blitt en nær venn og holdt oss med selskap natt etter natt, akkurat som Orion. Han er stadig like trofast. Han hjelper oss til å holde kursen ved å stå akkurat så mye til venstre eller høyre for masta, alt ettersom det er tidlig eller seint på natta. Og så er det selve havet. Den sterkeste opplevelsen av det hadde vi nok alle sammen på turen fra Cascais til Porto Santo. Havet var voldsomt. Bølgehøyden mange meter. Vi var like mye i det som på det. Det var som en svær organisme som pustet. Bølgene innhentet oss bakfra, løftet oss opp og passerte under oss. En og annen bølge slo litt inn i cockpiten. Det var som om de glefset etter båten. Det var alltid en motbakke foran oss og et fjell som nærmet seg bakfra, før vi plutselig var på toppen av fjellet. Om natta i månelyset, som fikk havet til å skimre svakt, var det helt uvirkelig og litt nifst. Da var det godt å ha Venus og Orion der, ellers ville jeg følt meg fryktelig alene.

Til alle våre mange venner hjemme og alle som følger med oss, og til alle seilervennene vi har møtt underveis, spesielt til Kurt som overvintrer i Camaret, og til familien ønsker vi, Oddvar og Tuva og jeg, GODT NYTT ÅR!

Puerto Rico, desember 2005

Ellen