Reisebrev 11 - Frankrike

(6. november 2005)

Det gikk ikke å komme seg over Biscaya direkte fra Falmouth. Høsten er for langt kommet, kulingene og stormene står i kø. Det er en og annen dag inni mellom med brukbart vær og gunstig vind. Det verste er at vinden i tillegg til å være sterk for det meste er på sørvest, og det er ikke det vi trenger.

Vi dro fra Falmouth på fredag med nydelig nordvestlig vind og hadde fin seilas hele dagen, men vinden dreide mer og mer sør og ved sekstiden om morgenen var det på med motoren igjen. Vi så ikke land før på formiddagen, men mens vi satt der og nærmet oss landstripa ble vi plutselig sjekket opp av en stor flokk med delfiner som hoppet elegant og vektløst gjennom lufta, fram og tilbake ved siden av og foran båten. Noen av dem koste med oss langs båtsida. Det var så vakkert. Det er sånne øyeblikk som gjør at det ikke er så verst allikevel.

Men tidevannet lurte oss igjen. Inn i sundet mot Brest var motstrømmen enorm. Havet kokte rundt oss, fordi strømmen gikk den ene veien og bølgene den andre. Og oppi dette kokende helvetet hvor vi kjempet oss fram halvmeter for halvmeter, mistet vi plutselig all motorkraft og måtte opp med mer seil. Det var et under at vi klarte å komme oss oppover de meterne som var igjen før vi kunne legge kursen østover, inn mot land. I tillegg var det ganske stor deviasjon i området, fant vi ut etterpå. Oddvar og Tuva kom til samme resultat når de tok ut kursen. Innløpet til havna skulle gå rett gjennom fjellveggen, og ingen av dem skjønte hvorfor den egentlig var mye lenger nordover, før etterpå da Oddvar leste i Reeds at det er en deviasjon på 6 grader her. Men vi traff da innløpet til slutt, og ligger nå tjoret fast til flytebrygga i Camaret-sur-mer, litt vestenfor Brest. På forhånd hadde vi beregnet turen til å ta ca. 15 timer, med en fart på 6 knop. Vi brukte 27 timer og på slutten kunne farten måles i c/t (cm pr.time).

Det er en salig opplevelse å ligge der knytt fast til brygga, og dørken ligger helt stille, og motorlyden er vekk, og vrenge av seg vått tøy og varme på suppekjelen. Vi lager alltid en stor kjele med grønnsaksuppe før vi skal ut på en lengre strekning. Den står tjoret fast med rep til komfyren, og det er bare å varme litt på den når vi trenger mat, og så varmer vi resten når vi kommer i havn. Da er det greit å slippe å stå og lage mat. Og så lenge vi er underveis er det også deilig å slippe det, når alt er i bevegelse rundt en, dørken og kjøkkenbenken og komfyren slenger rundt omkring. For ikke å snakke om løse gjenstander som ikke skulle vært løse. Tuva ble såret på turen hit. Hun la seg på sofaen for å ta seg en velfortjent lur og ble truffet i panna av brødfjøla som kom farende gjennom lufta. Det er ingen liten brødfjøl vi har heller. Hun silblødde, men det kunne gått verre. Det kunne jo vært brødkniven.

Og det å gå på do med bølger fra alle kanter i vindstyrke 8 er et kunststykke av halsbrekkende dimensjoner. Jeg skal ikke gå i detalj der, det er meg komplett ubegripelig å forstå hvorfor det ikke er mulig å produsere seilertøy for damer med glidelås bak. Ja ja, det har stort sett gått bra selv om det blir litt blåmerker. Brødfjøla skal ikke ha en så fremskutt plass for ettertiden. Men nå er vi her og alt er bra. Våre allesteds nærværende svenske venner hadde jammen kommet før oss hit også. De møtte oss fektende og viftende fra toppen av fjellet ved innløpet til bukta. Jonathan fotograferte. Vi er den lille prikken midt ute i bukta på det ene bildet. Men ”Jenny Marie” hadde vi mistet underveis. Vi holder trofast følge enda, og vi blir alltid litt bekymret når den andre blir borte. I tillegg til at alle er bekymret for ”Sally Blue” hele tiden. I hvert fall litt. Men de dukker alltid opp med sine smilende fjes og har alltid kommet fram lenge før oss. Jenny Marie kom også tilslutt, og nå er spørsmålet hvordan værmeldingene skal tydes. Det virker som vi skal få annen hver dag med godt og dårlig vær. Vindretningen er stort sett sørvestlig. Det er ikke gunstig. Vi kan ikke gå fire døgn i et strekk for motor mot vinden.

En hyggelig mulighet (sett fra gamlemors synspunkt) er å gå rundt hele Biscayabukta fra by til by, som for eksempel La Rochelle og Bayonne. For meg virker det atskillig mer forlokkende enn å dra ut blant djevlebølgene som Biscaya er så kjent for. I dag kom redningsbåten inn til brygga hvor vi ligger, med en liten seilbåt på slep. Den hadde fått skikkelig juling, hadde mistet riggen og relingen og resten så ut som opptenningsved. Vi fikk ikke greie på hva som hadde skjedd, men redningsfolkene så fryktelig alvorlige ut, og det var froskemann med. Så dermed er jeg enda mer stemt for rundt-bukta-metoden. Men hvis alle disse tøffe gutta vil ligge her og vente på værvarsel som lover oss 4 dager med nordavind og flat sjø så gjerne for meg. Camaret-sur-mer er en hyggelig liten by. En gammel fiskerhavn. En rekke med kjempedigre vrak ligger på rad og rekke på stranda innenfor moloen, og på en liten øy mellom to moloer ligger en eldgammel sandsteinskirke. Døra sto åpen da vi gikk forbi der i dag. Kirken var full av levende lys som sto og brant, og det ble spilt gitarmusikk fra en bortgjemt høyttaler. Det var så nydelig. Når det er fjære sjø, når mesteparten av vannet har fosset ut gjennom sundet her, står de innerste båtene på tørt land, støttet opp med en stokk på hver side. Det ser morsomt ut.

Det er jo en annen grunn til at vi må bli her litt også, og det er å finne ut hva som gjorde at vi mistet motorkraften på vei inn hit. Det kan være lufteskruen som vi hadde trøbbel med før vi dro fra Falmouth. Vi finner det nok ut. Det ligger et verksted rett innenfor oss i havna. Og i mellomtiden ligger båten her og røsker og river i fortøyningene på grunn av voldsomt svell hele tiden ute fra Biscaya. Fenderne hyler og skriker og det knaker og gnisser alle steder. I går ettermiddag var det en lang stund forferdelig leven fra nabobåten med kjefting og banning på fransk. De viste seg å ikke være konflikter mellom mannskapet, men skipperen som var rasende fordi alt mulig datt ned og ble knust hele tiden. Det er stemningsfullt å være i Frankrike.

Camare-sur-mer, 6.november 2005

Ellen.