Reisebrev 16 - Martin mønstrer på

(15. januar 2006)

Jula er over og familien har reist hjem til snøen. Det gikk altfor fort. Men hyggelig var det. Særlig å ha Ailo her. Han gav bestemor den fineste gaven på hennes fødselsdag da han slapp taket og skjenet for første gang tvers over gulvet og inn i bestemors armer. Sikkert 10 skritt. Det var stort. Og nå skal vi kanskje ikke se han før til høsten. Det er ikke til å holde ut å tenke på, så vi prøver å konsentrere oss om turen videre og forberedelsene til den.

Den 9. mønstret Martin på. Han er en av de tre gutta som seilte med Jenny Marie som vi hadde følge med gjennom den engelske kanal, i Belgia og England og Frankrike. Vi avtalte mens vi var i Camaret at han skulle bli med over Atlantern. Fint for oss, så blir det litt mer soving på frivaktene. Men så ble jo vi igjen i Camaret etter grunnstøtingen, og Jenny Marie og alle de andre dro videre. Vi lå tre uker etter, så han har rukket å være hjemme i Oslo en tur for å feire jul og jobbe litt mens han ventet på oss. Det er hyggelig å ha fått han om bord.

Vi ble heist på land siden torsdag i forrige uke, og da trodde jo vi at de ville begynne å jobbe på båten på fredag. Men den gang ei, for 6. januar er selveste jula her nede. Helligtrekongers aften. Det er da de feirer og gir hverandre gaver. Logisk. Det var jo da kongene endelig kom fram og fikk gitt fra seg gavene sine, myrra og den slags. Jeg tenkte på dem da jeg satt natt etter natt på vakt i Biscaya og Atlantern og fulgte etter Venus.

Mandag, tirsdag og onsdag brukte de på jobben. Roret og propellen og akslingen ble skrudd løs og satt på plass igjen ved hjelp av en svenske, en engelskmann og en belgier. I det hele tatt er fellesskapet på slippen nokså fargerikt. Den eies og drives av en amerikaner, Brian, som hater Amerika og ikke har vært der på 30 år. Han er gift med dyrebeskyttelsesdamen som har kontor på området. Hun plukker opp syke katter på gaten, får dem friske, kastrerer dem og setter dem ut igjen. Hun er fra Alaska. Svensken, mekanikeren Mike, er kjæreste med seilmakerdamen som er halvt polsk. Hva den andre halvdelen er har vi ikke helt fått klarlagt. Belgieren er elektriker og har bodd 6 år i Norge. Dessuten er det en nederlender. Men de som kjører den digre travelliften er kanariere (de har i hvert fall gule T-skjorter). Og flinke er de alle sammen. Onsdag ettermiddag satte de oss ut igjen med ny foring i propellhylsa og et nifst, kirurgisk redskap av en taukutter på akslingen.

Da trodde vi at alt var greit igjen, men så fikk vi ei bøtte kaldt vann i hodet da Mike kom om bord neste dag for å sjekke innstillingen mellom motoren og akslingen. Da fant han ut at en bolt på den ene motorlabben var knekt tvert av!!? Det må ha skjedd en svekkelse av bolten da vi grunnstøtte. Luc oppdaget det ikke. Over et glass genever regnet vi senere ut at den må ha brukket av da vi gikk sørover Portugalkysten, da motoren plutselig forskjøv seg og vi gikk inn til Leixos. Men det er da kjempeflott at det ble oppdaget her! Mike klarer sikkert å fikse det også, selv om det tar noen dager å få delen med fly fra Madrid. Ja ja, vi er jo vant til det.

En sørafrikansk seiler som lå utenpå oss i Funchal forklarte hva ordet boat på engelsk står for. Bokstavene er egentlig en forkortelse for ”bring out another thousand”.

Belgieren, Ed, har vært om bord og sjekket om vi hadde strømlekkasje i 12volts- anlegget vårt. Det har vi ikke. Han skal også sjekke alt ledningsopplegget for solcellepanelet.
Da står det bare igjen for Oddvar å montere vindgeneratoren.

Tuva og jeg har tatt oss av provianteringen. Det foregikk på den måten at vi skrev en kilometerlang handleliste, leide den aller minste lille knøttebilen som var å oppdrive, med det aller minste bagasjerommet jeg noensinne har sett, lastet inn en tom gassbeholder og la av gårde fredag morgen. Gassfyllingsstasjonen ligger bak IKEA (!!!), så da var det selvsagt naturlig å innta lunsjen der.

Vi passerte IVAR og KLIPPAN og alt sammen på vei til kafeteriaen hvor vi fikk kjøttbullar, men det beste av alt var at ved kassa på vei ut var det matbutikk akkurat som på IKEA hjemme. Der gikk vi berserk blant yndlingssmåkakene och lakrisen, knekkebrød och innlagda rødbetor på svensk vis. Så var det å finne det digre kjøpesenteret CARREFOUR, Europas største.

Prisene der er nesten halvparten av hva de er i Puerto Rico. Vi hadde to omganger med en diger handlevogn hver i butikken for å få med oss alt. Vi forårsaket lang kø i kassa, men kunne tilslutt stable oss inn i knøttebilen, med varer fra gulv til tak, også oppå Tuva, og kjøre forsiktig hjemover på motorveien. Karosseriet hadde nesten ikke klaring fra asfalten. En nesten like halsbrekkende operasjon var det da vi dagen etter mirakuløst klarte å få plassert alt sammen i skap bak og under sofaer og køyer og under dørken. Båten har fått slagside, men det skal vi nok få rettet på.

Stedet Puerto Rico hvor vi nå har vært så lenge, vil jeg gjerne si litt om. Det er en ren turistmaskin, her finnes bare hoteller. Det som er av private leiligheter er stort sett eid av utlendinger. De lokale språkene er norsk, svensk, dansk, finsk, tysk og engelsk. De innfødte bor andre steder, og det synes jeg er like bra så blir de spart for alt det uskjønne, lyserøde flesket som uhemmet disser rundt på fortauene hvor det ikke burde vært (kanskje jeg begynner å bli gammal?)

Hvis de med stringtruse hadde holdt seg til strandsonen hadde det vært greit. Bra det ikke er lokale, gamle damer med svarte skaut som må se på alt dette.

Men når dette er sagt, synes jeg Puerto Rico er et flott sted. Et hyggelig lite sentrum med det vi trenger av matbutikker og andre butikker, og resten er hoteller som ligger oppover fjellsidene på begge sider i to smale daler opp fra havna og stranda. Det bygges stadig ut og vi synes de gjør det fint. Av og til om morgenen har vi gått opp forbi det øverste hotellet i den minste dalen og videre opp på åsryggen hvor vi har sittet med fantastisk utsikt over hele Puerto Rico og sett sola spre seg langsomt over byen og fjellene. Det er vakkert. Vi var her en tur i fjor i desember, bare for å sjekke havneforholdene, så de kjente vi godt til da vi kom, og visste hvor vi skulle gå. Dessuten er Puerto Rico det stedet på øya som har minst nedbør. Det kan høljeregne bare noen kilometer til hver side, men her er det tørt, eller det kommer bare noen dråper. Jeg tror faktisk vi har blitt glad i stedet her, men selvsagt gleder vi oss til dra herfra.

Vi har hengt opp kart over Karibien på veggen og er ganske klare for å dra, og hvis bare motorlabben ankommer når den skal og blir montert fort, kan det bli onsdag eller torsdag. Da bærer det sydvestover til vi treffer passatvindbeltet ved ca. 20-25 grader nord. Vi gleder oss!!

Så da treffes vi om en måned på Trinidad.

Puerto Rico, 15. januar 2006

Ellen.