Reisebrev 29 - Blant hval og growlers

22. juli 2006

I en liten bok vi har om isfjell har vi nå lært at de er delt inn i seks kategorier etter størrelsen. Den minste heter ”growler” og er på størrelse med en bil. Nest minst er ”bergy bits” som er store som hus. Så følger small, medium og large, henholdsvis store som en kirke, et høyhus og operaen i Sidney. Dessuten finnes ”very large” som skal være over 75 meter høye og mer enn 220 meter lange, men de er det bare 3% av. Hittil har vi bare truffet på de fire minste størrelsene. Operaen i Sidney har vi ennå ikke møtt, men både Oslo Domkirke og SAS-hotellet har vi sett en del av, foruten mer vanlige hus, altså bergy bits.

Noen av majestetene har et hoff av growlere rundt seg.Det ble ikke noe av turen langs kysten av Labrador. Plutselig åpnet det seg et værvindu som vi tolket dit hen at vi hadde muligheten til å nå Grønnland uten sterk kuling og andre ubehageligheter, så da gikk vi ut i flokk og følge torsdag morgen, 13. juli, Solid og vi, etter å ha sjekket været en siste gang på internet. Labrador får vi ta en annen gang. Nå gjelder det å komme seg til Grønland. Vi vil jo gjerne ha god tid der.

Battle Harbour og Labrador forsvant bak oss i strålende, stille vær, og isfjellene begynte å dukke opp. Vi hadde hver dag vært oppe på fjellet bak husene for å se etter isfjell, og vi så stadig noen. To uker før vi kom hadde de besøk av en isbjørn som kom som passasjer på isen, men den ble jaget av gårde. Det skjer med jevne mellomrom, og de som ikke frivillig drar hjem igjen av seg sjøl, blir dopet ned og fraktet nordover med helikopter.

Vi ble så begeistret for det første isfjellet vi så, at vi stimet rett bort til det for å ta det i øyesyn. De er vakre, men farlige. Et annet berg vi traff dagen etter, begynte plutselig å slå sprekker så det smalt akkurat idet vi var på vei rundt det, 10 meter fra. Det begynte å syde og bruse i vannet på vår side av det, og så begynte det å sige over mot oss. Det skiftet posisjon, men heldigvis holdt det seg på plass, ellers er det ikke sikkert jeg hadde skrevet dette. Lykken pleier jo som kjent ofte å være bedre enn forstanden.

Seks syvendedeler av isfjellene (minst) befinner seg under vann. De kan velte og lage flodbølger hvis tyngdepunktet blir forskjøvet. Det kan man i hvertfall forestille seg. Alle andre vi har sett, har vi passert på god avstand, og mange av dem var størrelse medium.Tenk, denne isen kan være opptil 15.000 år gammel! Hver gang det var sammenkomster og festligheter i den lille kolonien av feriegjester, seilere og ansatte i Battle Harbour (og det var det ofte i løpet av den uka vi var der) gikk havnesjefen og hentet en klump med isfjell i fryseren, som ble knust for å ha i drinkene. Den er helt ren.

Til havs hadde Morten kontakt med Herb på radioen hver dag. Det førte til anbefaling om å holde oss vest for 55 grader, og ikke gå østover før vi passerte 57 grader nord. Dette for å unngå kontrære vinder lenger øst. Altså gikk vi rett nordover i halvannet døgn, midt i Davis-stredet. Det var omtrent ikke vind, bare en liten bris som akkurat så vidt fikk seilene til å stå og kanskje økte motorfarten med en knop.Vågehval passerte forbi av og til, og en gang stakk tre narhvaler spydene sine opp over vannet og fektet litt før de dro videre. En fantastisk vakker morgen på lørdag.

Hele havflaten som et bølgende, blankt teppe. Prøysserblått. Vi var i havhestens domene. De ser ut som en blanding av måke og due med katteansikt. De har moro av å fly foran oss og snitte baugen før de lander på vannet rett bortenfor. Når vi har passert gjør de det om igjen. Og om igjen. Lundefugl ser vi også en del av. Og hval. Vi var ute av isfjell- beltet, og vanntemperaturen har steget til 12 grader. Solid passerte oss i løpet av natta og lå et stykke foran hele dagen, men vi tok dem igjen om kvelden da de valgte å slå av motoren å bare seile. Vi trenger atskillig mer vind enn dem for å få til det.

Kontrastene kan være store på havet. Mandag formiddag kom vinden som var spådd, frisk bris, og vi kunne endelig seile med vindror igjen. Det fungerer perfekt. Sjøen var et grågrønt kok og under oss hadde vi akkurat da 3542 meter med vann. Herb hadde meldt at en storm var under anmarsj fra Labrador på onsdag. Samtidig skulle det blåse sterk kuling nord for 60 grader nord. Vi måtte ikke komme øst for 46 grader vest for der lå isen. Altså pushet vi på nordover for å nå land før stormen innhentet oss. Men da fikk vi i stedet kulingen. Den var mektig. Vi la oss bi mandag kveld, ett døgn fra land, for å vente til det verste var over. Det var ikke stort annet å gjøre enn å skalke lukene og gå og legge seg. Bølger digre som hus dundret inn i båtsiden i ett sett, og det dryppet inn vann på de rareste steder hvor det ikke hadde dryppet før.

Men vi hadde fyr på peisen (dieselovnen), varmt å drikke, nesten tørr køye (det dryppet bare litt i ansiktet mitt, og noe nede ved beina) og godt lesestoff. Vindroret holdt oss på stø kurs i ca. 2,5 knops fart med storseilet på tredje rev. Midt på dagen på onsdag satte vi opp fokka igjen og så begynte racet for å nå land før den varslede stormen. Det var bare ca. 50 sjømil igjen.

Rett utenfor kysten lå et bredt belte med isfjell. Vi sikk-sakket gjennom det i 7,7 knops fart. Skumringen senket seg. Jeg telte ca. 30 kjempeisfjell rundt oss + en masse growlere. De kommer fra breene på Øst-Grønland, følger kysten rundt til vestsiden, helt opp til der hvor de møter Labradorstrømmen, og seiler med den sørover langs Labradorkysten og østkysten av Newfoundland. Der smelter de visstnok i løpet av den første uka i august (de som ikke har havnet i fryseren i Battle Harbour).

Det var mørkt da vi gikk inn fjorden ved Julianehåp, eller Qaqortoq som det egentlig heter. Der tjoret vi oss fast i småbåthavna og sovnet før vi traff madrassen. Vi våknet opp til en strålende varm grønnlandsk sommerdag, onsdag 19. juli. Vi kunne simpelthen la være å ta på ullstillongsen. Synet som møtte oss da vi stakk hodet opp var en fjellside overstrødd med små trehus i muntre knallfarger, og mellom dem var bakken helt gul av smørblomster. Dessuten vokste det saftig, tjukt gress, struttende hvitkløver og prestekrager og svære felt med Grønlands nasjonalblomst, storbladet geitrams.

Det er ikke så underlig at denne øya ble gitt navnet Grønland. I hvert fall her i sør er det grønt overalt. De fleste fjellene er grønne. Det er en utrolig frodighet. Qatortoq (uttales med mye gurgling og strupelyder) er en hyggelig by, liten og intim. Bygget etter menneskelige dimensjoner. Befolkningen består av både inuitter og dansker og alle mulige blandingsforhold imellom. Selvfølgelig hadde vi også her noe å reparere. Underveis mistet vi vannkjølinga til motoren, er det ikke det ene så er det det andre. Oddvar måtte koble til en slange fra utløpet fra toalettet, gjennom kabinen og kjøkkenbenken, til saltvannspumpa. Det virket fint. Mannskapet fikk bruke bøtte så lenge. Det gikk også relativt fint i stiv kuling, hvor vi ble kastet rundt omkring. Og her i Qatortoq ligger et proft verft rett overfor oss. To mann derfra kom på sekundet da de ble forespurt. Vi fikk heist opp hekken litt over halvmetern, og så skiftet de ut den gamle ventilen til saltvannsinntaket og satte inn en kuleventil. Fort og greit. Alt er i orden igjen og vi gleder oss til å utforske fjordene rundt oss og finne alle stedene som hadde norrøn bosetning for lenge siden. Fortsettelse følger!

Qaqortoq, Sørvest-Grønland, 22. juli 2006

Ellen.