Reisebrev 14 - Biscaya, piece of cake

(3. desember 2005)

Etter nøyaktig tre uker i Camaret-sur-mer åpnet plutselig værvinduet seg sist lørdag, etter at vi hadde ventet i flere dager på at en storm skulle passere. Fredagen blåste det stiv kuling på tvers i båthavna. Det kom heftige haglbyger med jevne mellomrom hele dagen. Det var 5 plussgrader. Vi måtte måke hagl ut av cockpiten hvor det lå svære dynger. Vinteren var kommet til Camaret. Da var det deilig å kunne fyre i ovnen og være inne. Men vi lengtet ganske intenst vekk derifra. Og så opprant lørdagen med bare smørvær. Strålende sol fra klar himmel. Stille. Nesten varmt. Værmeldingen sa at dette kunne vi regne med i tre dager før neste lavtrykk. Da var det ikke noe annet å gjøre enn å hive over suppekjelen og komme seg i stuvinga.

Det var en praktfull dag. Vinteren hadde ombestemt seg. Vinden var perfekt, nord / nordvest bris. Kursen sørvest. Bølgene var fra først av ganske store, men de roet seg ned da vi var utenfor kontinentalsokkelen. Det var en fantastisk flott tur. Dagene med høy blå himmel, noen ganger med utrolige skyformasjoner i glorete farger, og nettene med stjernehimmel. Orion kom hver kveld opp i sør, liggende på sida med ene hælen i horisonten, og så reiste han seg opp i løpet av natta mens han gikk i bue over himmelen. Karlsvogna i nord sto i sterk oppoverbakke. Stjernehimmelen ser i det hele tatt helt annerledes ut her enn den gjør hjemme. Jeg ble av og til så opptatt av stjernene at jeg fikk et svare strev med å komme på kursen igjen. Og vaktordningen fungerte perfekt, to timer på og fire av. Helt uten problemer var turen imidlertid ikke. Kompasslyset forsvant like etter at vi var kommet ut på Biscaya, så resten av turen måtte vi bruke lommelykt på kompasset. Og rattet ble tregere og tregere, tilslutt var det nesten ikke til å vri rundt. Tuva styrte med beina fordi armene hennes ikke orket det.

De fleste som drar over Biscaya, går inn til La Coruna, men vi fant ut at siden det gode været bare var lovt oss i tre dager, fra søndag, ville det være gunstig om vi da var kommet oss et stykke nedover spanskekysten før det braket løs igjen der nord. Dessuten ville det være midt på natta når vi kom dit. Tirsdag morgen passerte vi Cap Finisterre med kurs rett sør. Det var herlig. Men vinden hadde forlatt oss omtrent midt i Biscaya, så vi gikk for motor.

Onsdag morgen var vi et godt stykke ned på Portugalkysten da det plutselig hørtes en ny skummel lyd i motoren, som skipperen straks forbandt med forskjøvet moter og brukne fester, så derfor satte vi kursen mot land. Leixoes, som er industrihavna rett nord for Porto, lå lagelig til. De var en strålende dag. Helt skyfri himmel, nesten ikke vind, mildt. Rett i front der vi la oss til i havna, lå selvfølgelig et mekanisk verksted. Det gjør alltid det når vi trenger det. En hyggelig mann som snakket bare portugisisk, ble med om bord og konstaterte at dette var ikke noe problem, bare trommelen som forbinder viftereima til dynamoen som vi lader batteriet på under seiling, som hadde forskjøvet seg litt slik at den kom borti båtens stålkonstruksjon. Det var bare å dra ut på havet igjen. Og ikke ville han noen penger for det. Men vi hadde som sagt mer å reparere, så vi ble.

Neste dag blåste det full storm fra sør. Det var restene av den tropiske stormen som herjet Kanariøyene for noen dager siden. Vi synes jo det er oppmuntrende at stormene nå begynner å bli tropiske. Det må jo bety at vi nærmer oss syden. Det regnet på skråss og på tvers og det var nesten ikke til å stå oppreist ute, så vi oppholdt oss i sofaen og var lykkelig for å ligge i en trygg havn. Sammen med oss her ligger tre andre båter som venter. Det er et fransk/australsk par som bor i båten sin hele tiden og lever av å ta småjobber der de kommer, to franskmenn som skal samme veien som oss, og enda en franskmann som seiler alene. Det blir gjerne veldig sosialt. Vi er jo i familie på en måte, i hvert fall kolleger. I går hjalp Eric Oddvar å reparere rattet hos oss, i bytte for at han fikk låne og kopiere hele kartboka vår. Det viste seg at vi har hatt rattet i låst posisjon som så har irret fast. Vi ante ikke engang at vi hadde noen lås på rattet.

Leixoes er et trivelig lite samfunn, i hvert fall det vi har sett av det. Et bittelite sentrum med gammel bebyggelse + et helt hypermoderne kompleks av boligblokker med butikker og fancy kafeer, og foran det hele ligger stranda hvor brenningene slår inn mellom klippene, og surferne boltrer seg. Den regnes sikkert som havnebyen til Porto, som er Portugals nest største by. Tuva og jeg tok en tur inn dit i går. Fantastisk sted. Ligger på begge sider av elven Douro, bygget etter innfallsmetoden gjennom flere århundrer. Bakker opp og ned. Hus som er tre meter brede og tyve meter høye bygget vegg i vegg. Mange med keramiske fliser på utsiden. Voldsomt barokke kirker og mange bygninger i fantastisk Jugend-stil. Veldig mye av byen trenger sårt til restaurering og oppussing. Det monnet visst ikke stort at byen var Europas kulturhovedstad for noen år siden.

Tuva har hele tiden vært et fantastisk mannskap å ha om bord, kjempeivrig etter å lære alt om båt og motor og seiling. Overalt på utkikk etter båttyper hun kan tenke seg å ha, fast bestemt på å kjøpe båt når hun kommer hjem. Kanskje hun ville klare det ved å bruke det lille hun har spart til bolig, på båt isteden? Og så, som lyn fra klar himmel kommer det beskjed hjemmefra at hun er blitt forært en båt. En veteranbåt av typen Q-båt, en spissgatter på 32 fot. Dvs. hun kjøper den for en krone.Tuva svever i syvende himmel og har vanskelig for å tro at det er sant. Det er storebror Marius som romsterer i kulissene og ordner opp. Han har lovet å hjelpe til med restaurering, så båten vil nok bli godt tatt vare på. Og kjenner jeg hennes far rett, så vil han nok ikke klare å la være å engasjere seg han heller, når han bare har fått rundet Kapp Horn. Det måtte jo bli litt feiring i portugisisk champagne.

I dag er det lørdag og nydelig vær, men i morgen skal det visstnok bli verre. Mandagen derimot er den dagen alle satser på for sin avreise herfra, for da er det meldt litt spakere vind fra nord. Været er noe alle snakker om hele tiden. Håper vi klarer å legge av oss det når vi kommer hjem.

Vi gleder oss til å komme av gårde igjen, med lys i kompasset og ratt som går rundt. Vi sees i Lisboa, hvis vi ikke får så bra vær at vi går rett forbi.

Leixoes, 3. desember 2005

Ellen

PS: Gratulerer med ettårsdagen i morgen, Ailo! Knusekos fra Bestemorellen.