Reisebrev 17 - Dagbokblad fra Atlanteren

(18. februar 2006)

Lørdag 28. januar - Dag 7 - Fra loggen:

N 21.29.89.   W.22.55.86.   kl. 11.35.  Vi har kommet inn i passaten i løpet av  natta. Kjempebølger halveis fra siden bakfra. Sterk nordøstlig vind. Vi er rett nord for Capo Verde. Vi har gått i en stor bue fra Gran Canaria sørover. Her fra er det vestover, eller svakt sørvest. Oppdaget rift i storfokka. Spridde lillefokka. Dramatisk redningsaksjon av spribom og seil tidlig på natta. Bommen ble tatt vekk.

Søndag, 29. januar - Dag 8

I dag er det en uke siden vi dro fra Puerto Rico.  Livet i vårt skakende og ristende hjem går veldig greit. Dette er normaltilværelsen. Vi er nå rett nordvest for Capo Verde. Vi har bestemt oss for å ikke gå innom der. Har mer lyst til å rekke karnevalet på Trinidad uten å ha for dårlig tid. Det foregår 27. og 28. februar.

Det føles ganske sprøtt og uvirkelig å sitte her i denne lille båten på det enorme havet. Det er kanskje tre uker til vi er fremme på andre siden. Hvis vi skulle finne på å dra rett sørover eller rett nordover fra der vi er nå, treffer vi ikke på noen ting før vi er i henholdsvis Sørishavet eller Nordishavet. Og under kjølen er det pinadø 4 - 5000 meter rett ned før det er bånn. Det er nesten ikke til å tenke på. Jeg mener, her sitter vi med vårt rikholdige bibliotek, med PC og strikketøy og tegnesaker. Vi baker brød og lager middag som om ingenting var.

Tuva og Martin går stadig vekk på kino. De krydrer tilværelsen med 26 episoder av ”Sopranos”. Selv vil jeg gjerne ha meg frabedt innblanding fra Tony Soprano i min opplevelse av havet. For noen netter siden så vi Sydkorset (Crux) for første gang. Det sto rett i sør, klart og tydelig. Orion er stadig like trofast. De siste par nettene har vært så mørke at også hodet og armen hans med buen har vært synlig. Karlsvogna er nå veltet helt rundt.

Tirsdag 31. januar - Dag 10

Det er tydeligvis en ny klimasone. Vi er jo rett ut for Senegal. Det er bikinivær. Tuva og Martin henter opp bøtter med vann fra havet for å helle over seg, og påstår det minst er 22 grader varmt. I dag har vi sett flokker av flyvefisk. De virkelig flyr, flakser med vingene, ikke bare hopper. Jeg gleder meg til de lander på dekket vårt. Jeg har planlagt ”flyvefisk med surkål”. Tuva har lest boka om ”Captain Cook” som forteller om hvordan han hindret at mannskapet fikk skjørbuk ved å tvinge i dem surkål. Derfor har vi med noen bokser. Vi fikk forresten fisk i dag for første gang. Vi fikk den helt bort til båten før den klarte å komme seg løs. Heldig for den. Ergerlig for oss. Den var svær, med sterke blå og gule farger. Men vi får sikkert fisk siden også. Snøret henger der hele tiden. Delfiner har vært bortom oss i dag også, det er bare hvalen som mangler. Om natten når vi sitter på nattevakt, glitrer det i vannet av morild. Sånn er det i denne delen av Atlanteren i januar. De siste par nettene har den lille, tynne månesigden blitt borte, og det har vært overskyet, så det er svart som i en sekk bortsett fra morilden. Den opptrer i svære klaser, så det ser ut som store lommelykter som plutselig blir tent nede i vannet. Og av og til mener vi at vi hører delfinene ved siden av båten.

Lørdag, 4. februar - Dag 14 - Fra loggen:

Nydelig varmt vær. Går for bare storseil. Kjørte motoren et par timer for å lade batteriene. Bakte sjokoladekake og laget festmiddag av stekt dorado surret i fløte med champignon for å være med på svigerdatters bursdagsfeiring der hjemme.

Søndag, 5. februar - Dag 15

Nydelig morgen etter en natt med måne og fantastisk stjernehimmel. Plutselig hadde vi en hval 3 – 4 meter fra styrbord side. Den var nesten like lang som båten (som er 14 meter), lys gråbrun. Vi fant ut av plansjen vi har på veggen at det var en spermhval. Voksne eksemplarer kan bli 11 – 18 meter. Det kan jo ha vært en tenåring. Det var et mektig syn. Vi har også funnet ut at vi antagelig er halvveis fra Gran Canaria og over. Martin laget festmiddag med pasta og et lite glass rødvin til. En aldeles praktfull solnedgang varte i sikkert en time.

Tirsdag, 7. februar - Dag 17 - Fra loggen:

Fremdeles kraftig vind og svær sjø. Nydelig varmt vær. Siste døgn har vi gjort den lengste etappen hittil, ca. 158 nautiske mil. Gjorde jevnt 6,4 knop. Tuva og Martin badet med bøtter på dekk. Revet både storseil og fokke for natta. Gikk allikevel over 5 knop.

Fredag, 10. februar - Dag 20 - Fra loggen:

Rar vind om natta. Ustadig. Masse vind eller ingen. Vinden snudde til sørvest om morgenen. Byttet om på seilene, spridd fokke over til babord og storseilet til styrbord. Bakte brød. Så en flokk med hval, False Killerwhales.

Onsdag, 15. februar - Dag 25 - Fra loggen:

Vi gav Oddvar sovepille så han sov hele natta. Vi andre sov lite. Møtte fabrikk- tråler da Tuva gikk på vakt, så jeg ble oppe da også. Merkelig lysføring. Vi skjønte ikke hvilken retning den gikk før den var ganske nær. Den hadde ikke grønt lys, bare masse røde. Oddvar sto opp kl 7 etter 11 timers søvn og tok over. Stadig høye dønninger og rotesjø. Regnbyger. Tok vekk bommen og satte fokka på samme side som storseilet. Måtte slå og gå sørvestover fordi vi hadde kommet for langt nord. Stor flokk med delfiner fulgte oss lenge.

Torsdag, 16. februar - Dag 26 - Fra loggen:

Tobago dukket opp i disen rett forut da det ble lyst.  Det tok fem timer å gå inn. Ankret opp i havna i Scarborough ved 12-tiden.

Erfaringer

Vi kom vel fram. Det var aldri noe virkelig problem eller kritiske situasjoner, men mye gikk galt som gjorde at det ble atskillig mer jobbig enn vi hadde tenkt  oss på forhånd. Jeg hadde forestillt meg at jeg skulle sitte i kroken ved siden av styresetet med boka mi, evt. lydbok og strikketøy, og bare av og til kaste et blikk på kompasset og kontrollere at Ariesen  gjorde jobben sin. Slik ble det ikke. Det viste seg at vindroret ikke fungerte noe særlig på platt lens. Det var svære Atlanterhavsdønninger, høye som hus. Mye plaskesjø fra flere kanter, og av og til kom en diger bandittbølge frådende bakfra, eller et eller annet sted fra, som sendte båten ut til ene eller andre siden. Vindroret ville ikke fungere. Kanskje det var vi som ikke forsto hvordan det skulle stilles, i hvert fall fikk vi det ikke til. Oddvar var redd for seilene og ville ikke ta altfor store sjanser. Følgelig ble det intens ratting hele tiden. Det var altså ofte vanskelig å holde kursen på grunn av rotete sjø og høye bølger.

Vi oppdaget ganske raskt etter at vi dro fra Puerto Rico at det var begynt å bli rift i den store genoaen, der hvor det står fast på staget øverst, og det skyldtes at skinnen inni var brukket i et leddfeste. Det var kjempeergerlig fordi det var så unødvendig. Det skjedde da vi måtte ta løs begge forstagene for å kunne bli løftet på land med travelliften i Puerto Rico. Oddvar insisterte på å la dem henge ned på utsiden av båten, men de ble allikevel bøyd lett og lagt oppå dekk. Resultatet var en brukket skinne som gnaget på stoffet. Derfor turte vi ikke bruke det mer. Vi oppdaget også fort at en søm var begynt å revne på underliket på det nye storseilet, så det måtte vi reve for ikke å få drag på seilet nederst.  Egentlig hadde vi altså bare et seil som var i orden. Vi har jo et ekstra storseil, men det er ikke lett å skifte seil underveis i høy sjø, så det ville vi helst slippe. Men det gikk helt greit. Vi hadde storseilet helt ut til ene siden, etter hvert med to rev, og preventer, og lillegenoaen spridd ut til andre siden. Innimellom måtte vi dra inn genoaen så det bare var en liten lapp igjen, men vi var likevel oppe i 7,8 knop på det meste. Det skjedde under en av de plutselige bygene med voldsom vind som vi hadde en del av i den vestlige delen av Atlanteren. Da gikk det unna så hele båten vibrerte.

En helt vesentlig ting som sluttet å virke var vår nymonterte vindgenerator. Den var innkjøpt i Norge og montert i Puerto Rico. Den fungerte fint i to uker og forsynte oss med strøm i lange baner, og så sluttet den plutselig med det. Døde helt. Den har en 50 amp sikring så det kan da umulig være den som er gått, men vi har ikke fått sjekket enda. Det blir en del å reparere på Trinidad.

Men når vi ser bort fra alle bekymringer av praktisk art underveis (som mest tynget skipperen) så hadde vi det fint. Vi mestret situasjonen. Det var veldig bra at vi var 4. Uten Martin hadde det nok ikke gått fullt så greit. For eksempel det å sette spribommen, som på vår båt er nokså diger, hadde ikke vært så lett for Tuva eller meg. Man må være to framme på dekk for å løfte den på plass. Da var Martin utrolig flink. Og det er stor forskjell på å være 3 og å være 4 personer å dele nattevakter på, å få sove 6 istedenfor 4 timer i slengen. Første vakten hadde vi fra kl 18 til 20. Da spiste vi som oftest også middag. Kokken serverte de tre andre (ute i cockpiten) og overtok rattet mens rormannen spiste. Så spiste kokken selv etterpå. Hvis det var fint vær, eller hvis vi hadde et eller annet å feire (hva som helst), delte vi en flaske vin, et lite glass på hver, mens vi så på solnedgangen. Jeg har nå en hel masse bilder i serien ”Glorete solnedganger”. Fra kl 20 var det mørkt, og hvis ikke Tuva og Martin gikk på kino gikk som regel tre og la seg for å hvile før vaktene. Om dagen hadde vi ikke noen egentlig vaktordning. Da styrte den som ikke hadde noe annet å gjøre, f. eks. å sove eller bake brød. Men jeg må jo innrømme at de siste dagene begynte vi å bli nokså slitne av å måtte stå opp en eller to ganger om natta, og vi begynte å bli litt smålei av å bli pælma veggimellom og få blåmerker alle steder.

Derfor var det godt å komme fram hit til Tobago. Og gjett hvem som lå her for anker i havna i Scarborough?  Sally Blue selvfølgelig, våre svenske venner, med våte klær til tørk over hele båten. De var kommet dagen før oss og hadde brukt 33 døgn. Nå ligger vi her side om side. Det er vel ca. 30 – 35 grader i lufta og 26 grader i vannet. Vi svømmer over til hverandre i ett sett. Kjempehyggelig!!

Tobago, 18. februar 2006

Lett sliten hilsen fra Ellen