Reisebrev 33 - Havet, døden og kjærligheten

26. september 2006

Havet, døden og kjærligheten.

Eller: Hvorfor i all verden drar man ut på en sånn reise?

En oppsummering.

Mens vi var i Reykjavik hadde vi besøk om bord av en journalist fra Islands største avis, Morgunbladid. Det er tydeligvis ikke slik at Island ligger midt i løypa for langturseierne. Det er noen som er innom både i østerled og vesterled, men havna er ikke full av seilere. Derfor var vi kanskje en slags attraksjon. Vi hadde en lang hyggelig samtale over kaffekoppene, dvs. han stilte spørsmål om reisen vår og vi fortalte. Han ville høre om hele turen gjennom Europa, over Atlanteren, og nordover derfra gjennom Karibien, Canada og Grønland til Island, og lurte til slutt på hva som hadde vært reisens høydepunkt. Da mente han," hvilket sted syntes vi var det fineste", the highlight of the journey?Tja, si det? Det var et vanskelig spørsmål. Grønnland var jo flott, og Island enda flottere. Kanskje? Det er så mange fine steder.

Journalisten stillte forresten tre viktige spørsmål. De to andre var: Hvorfor reiser man på denne måten istedenfor å ta fly? Og; hva var reisens mål? Svaret på alle disse tre spørsmålene var det samme: HAVET. Det høres kanskje ut som en klisje, men det er faktisk sånn.

Klart det er mye lettere å ta fly, og atskillig billigere, men det er selve reisen som er det viktige. Det var turen over Atlantern som var målet, ikke at vi gikk i land på Tobago. Gleden ved å oppleve de karibiske øyene var helt underordnet gleden ved å komme trygt fram dit. Vi har vært på mange fine plasser, men det er alltid godt å komme seg ut på sjøen igjen, være underveis. Så er det godt å komme fram til neste sted og ligge helt i ro. Det er gjerne mange fine ting å se og mange ting å oppleve, men den største opplevelsen ved stedet, foruten å komme dit, er å dra derfra. For havet er målet.

Av de 382 dagene som har gått hittil siden vi forlot Hovedøya, har vi tilbrakt 160 dager underveis i havet. Ikke to av dem har vært like. Det havet som er rundt oss en dag, er alltid forskjellig fra det vi opplevde dagen før. De 26 dagene fra Gran Canaria til Tobago, da horisonten gikk 360 grader rundt, var 26 helt forskjellige opplevelser. Og kanskje i enda større grad var det slik på reisen mellom Antigua og Halifax. De sterkeste opplevelsene av havet var kanskje om nettene. Mørket kan også være så forskjellig. Stjernene ble mine faste holdepunkter, alt annet var helt abstrakt. Det føltes noen ganger som å være i et tett lite rom, andre ganger i et stort og spesielt landskap. Noen ganger var det som om vi befant oss i bratt nedoverbakke, og andre ganger i en bakkeskråning som hellet sterkt til ene siden. Det var selvfølgelig ikke reelt, bare en personlig følelse. Variasjonene var like mange på havet som i land.

Møtene med de som bor i havet er noe vi kommer til å huske, Motsetninger som de digre hvalene og de bittesmå seilerne på den endeløse havflaten, maneten Man of war. Og havets spilloppmakere, delfinene, og de nysgjerrige selene. Bølgene, fargene, lyset, solnedgangene, månen, skyene, fuglene, alt har en uendelighet av variasjoner.

Men selvfølgelig har vi besøkt mange fine steder i land. Jeg kan egentlig ikke komme på noen steder vi har vært som ikke har vært fine, eller hatt kvaliteter på sin måte. Kanalturen fram til Amsterdam, Camaret sur Mer. Portugal er veldig hyggelig. Madeira før jul er fantastisk. Regnskogen på Tobago, sumpen med slanger i trærne og innsjøen med ibis på Trinidad. Tobago Kays med korallrevet med alle de utrolig fargerike fiskene, øya Mystique. Skogene på Newfoundland. Alle isfjellene på Grønnland, de varme kildene, lavafjellene på Island. Fine steder og flotte opplevelser overalt. Men ingen av dem var målet. De var bare bonus underveis.

Oddvar sier at målet for han er å komme hjem med båt og mannskap i god behold. Det har han selvfølgelig rett i. Det er en mengde ting som kan gå galt og farer som lurer, man må være hundre prosent på vakt hele tiden. Det er vel også en del av opplevelsen.

Men forresten, det er noen hendelser under en sånn reise som også må sies å være høydepunkter, og det er alle møtene med spesielle mennesker. Noen fant vi i skjebnefellesskapet med andre seilere. Og noen fant oss når vi kom inn i deres havn og antok at vi trengte både dusj og middag. Mange av dem vil fortsette å være våre nære venner etter at båten igjen er fortøyd på Hovedøya. Kanskje det var de som var reisens mål?

26. september, 2006

Hilsen Ellen, nesten hjemme.