Reisebrev 19 - Vi forandrer planene

(14. mars 2006)

Vi har nå vært på Trinidad i snart tre uker og er ferdig reparert. La oss håpe at det var siste gangen. Men vi har sikkert mye enda om bord som kan gå i stykker. To seil er reparert. Rulleforstaget til storfokka er tatt fra hverandre og har nå fått nye popnagler. Vi har et nytt sett med forbruksbatterier. Påhengsmotoren til jolla er overhalt. Men den flunkende nye vindgeneratoren vår fikk vi ikke reparert her på stedet fordi det ville ta for lang tid å få nye deler hit. Vi kjøper ny når vi kommer til Grenada, og så får vi ta krangelen med forhandleren i Arendal når vi kommer hjem.

Vi er særdeles fornøyd med den hjelpen vi har fått fra fagfolkene vi har hatt kontakt med. Her konkurrerer nemlig småbedriftene om å opprettholde et faglig renome, og man viser en genuin interesse for dine problemer. De vet at jungeltelegrafen går seilerne imellom. 

Havna her i Chaguaramas er et eget samfunn. Alt er lagt opp for å tilfredsstille seilerne, og dem er det utrolig mange av, fra hele verden. Her er alt vi trenger. Butikker og verksteder, restauranter og turoperatører. Hver morgen kl.08.00 skrur man på VHFen  på kanal 68. Der blir det gitt opplysninger om alt som foregår av aktiviteter og utflukter. Man kan spørre om hjelp til å løse alle mulige problemer, og så er det kanskje noen som kan hjelpe en med akkurat det. Man kan gi bort eller bytte ting (treasures from the bilge / skatter fra kjølsvinet), og utveksle alle typer relevant informasjon, f. eks. værmelding.  De nyankomne kan presentere seg og de som skal dra kan si farvel. Her er veldig mye hyggelige folk. De fleste er sånne som oss, eldre ektepar som har mye tid. Og så er det noen få yngre par med små barn under skolealder. Alt kan bli organisert herfra. Selv turer til supermarkedet inne i  Port of Spain. I dag drar en gjeng inn for å gå på kino. En svensk dame som heter Hanna, og som bor her på Trinidad, er kontaktperson for samtlige langturseiler-organisasjoner i Skandinavia. Hun organiserer kaffeslabberas for oss hver mandag, og hun har mye nyttig informasjon å komme med. Hos henne kan vi ta med bøker og bytte i lageret hennes bak i bilen.

Vi var på en veldig flott tur i går. Da kjørte vi med Jesse, turoperatøren vår, til regnskogen lenger nord og øst på øya. To timer tok turen herfra i minibuss. Vi var blitt fortalt at den eneste regnskogen som er igjen i hele Karibien er på Tobago. Men det stemmer ikke. Det er et område her på Trinidad også. Stedet vi kom til var opprinnelig en privat eiendom. Eieren var en islandsk dame, Asa Wright, gift med en engelskmann. De hadde ingen arvinger, så da de døde tidlig på syttitallet overtok staten og gjorde stedet om til et naturreservat. Huset står som det gjorde i den opprinnelige eierens tid, med alle møbler inntakt. Eiendommen ligger høyt oppe i åsen, bygget i begynnelsen av forrige århundre, med en fantastisk utsikt. Det er en oase og et paradis for fugleelskere. Det som vi har blomsterpotter hjemme i stuene våre, vokser som digre trær i skogen eller dekker bakken. Ellers dominerer bambusen (verdens høyeste gress) i et overveldende antall. Nasjonalblomsten, som her også finnes i en rosa utgave, lyser opp overalt. Og for første gang i mitt liv har jeg sett grønne blomster. Engletrompeter vokser vilt langs veien.

Men først og fremst er det fuglene folk kommer for å se på. Kolibrier i alle farger kan studeres på 30cm avstand fra rekkverket på verandaen, som går i hele husets lengde ut mot dalen. Det er hengt opp honningskåler med hull i lokket og hvor bare kolibriene med sine lange nebb klarer å komme ned til honningen. Nede på grusgangen foran verandaen er det satt opp foringsbrett med frukt, og hvor det er fullt av småfugler i de mest utrolige farger hele tiden. På en busk kunne vi studere hummingbird, som er en fugl på størrelse med en stor humle.

Etterpå kjørte Jesse oss til et sumpområde lenger sør. Der ble vi lastet over i en flatbunnet pram, og så kjørte vi langsomt inn gjennom mangroven. Lave grener hang ut over vannet fra begge sider og vi måtte dukke og passe oss litt fordi det kunne være slanger på dem. Vi så to stykker. Den ene hadde de fanget i en annen båt hvor de sendte den rundt for å studeres. Den andre hang som en vrangknute surret rundt en gren over hodene våre. På en annen gren så vi et sovende lite vesen som guiden kalte for "ant-eater", men det så mer ut som en bitteliten bjørn. Den gjespet veldig da den ble pirket i med en pinne. Hvert eneste levende vesen som fantes inne mellom grenene ble oppdaget av guiden og pekt på, for det meste fugler, som oftest blå hegre, noen ganger rød ibis. Hovedmålet for turen var å komme fram til et stort åpent vann hvor det er et par øyer i midten. Det var et par timer før solnedgang. Da kom ibisen flygende til den ene øya hvor de skulle være om natta. Flokk etter flokk med store, knallrøde fugler med langt, krumt nebb, kom flygende og slo seg ned tett i tett på øya. Den så til slutt ut som en juledekorasjon, grønn med lysende røde flekker. Rødfargen er vel nærmest sinober (på engelsk heter den scarlet ibis) Det kommer visstnok av kostholdet deres som består av reker. Det var ikke mulig å fotografere fordi vi så dem på altfor langt hold. Vi var plassert inntil kanten på andre siden av sjøen for ikke å forstyrre dem, og kunne se på dem i kikkert. Et uforglemmelig syn.

Tilbake i Chaguaramas gjør vi nå klar båten for å dra nordover. Change of plans. I følge planen vi hadde før vi dro, skulle vi nå ha fortsatt vestover via øyene utenfor Venezuela, gjennom Panamakanalen og så videre. Det burde vi da ha gjort i januar. Det er minst to slippopphold siden. Meningen var jo at julen skulle vært feiret her, men sånn ble det ikke. Den vesentligste årsaken til at vi snur her er Oddvars arbeidssituasjon, dernest kommer mannskapsmangel og tidsmangel.

Den opprinnelige planen besto av kryssing av mange og lange havstrekninger. Det kan vi ikke klare med denne båten som er tung og arbeidskrevende å seile, uten at vi er fire ombord, og det har vist seg at det ikke er enkelt å få mannskap. Da tar vi like godt konsekvensen av det og reiser hjem fra St.Martin i midten/slutten av mai. Orkansesongen begynner i juni. Det er i hvert fall planen i skrivende stund. Vi får se.

De som vil besøke oss i Karibien har nå to måneder på seg.

Chaguaramas, 14.mars, 2006

Ellen