De gamle vikingene må ha vært noen skikkelige tøffinger. Været her oppe kan være temmelig røft, og de seilte i sine åpne langskip. Og ikke kunne de gå inn på internet og ta ut femdagers værvarsel heller. De bare la av gårde en dag været så brukbart ut (har lest Helge Ingstad). Vi vet alltid før vi går ut sånn omtrent hvilket vær vi får. Det er bare å konsultere en eller annen værtjeneste på internet, eller be havnesjefen printe ut værkart. Dessuten har vi værfax om bord, når vi får den til å virke.

Vikingene hadde det ikke like enkelt. Men det blåser mye sørøstlige vinder rundt Island og Færøyene så det er ikke så merkelig at de strandet der når de kom fra Norge. Og det ville være merkelig om ikke også noen av de sjøfarende allerede på den tiden ble ført med vinden til Heimaey, den største av Vestmannaøyene, den lille prikken på sørsida av Island. Jeg ser det for meg, et langskip med digert råseil komme inn den trange innseilingen med en loddrett, forreven kippevegg på styrbord side og grønne gressbakker til babord helt innerst i bukta. Der inne ligger man i le for alle vindretninger. Hvis øya eksisterte på den tiden, da? Hvis den ikke har steget opp av havet på et senere tidspunkt?

Jeg vet ikke, men den var i hvert fall befolket på 1600-tallet. Da kom det tre store skip seilende inn i havna. De kom fra Middelhavet. Mange av befolkningen ble drept, og mer enn 300 mennesker ble tatt som fanger om bord på skipene og ble senere solgt på slavemarkedet i Algerie.

Det neste angrepet på øya kom nedenfra. Det skjedde klokka to en natt i januar 1973. Da åpnet det seg en sprekk i bakken, ca. en kilometer lang, og  rødglødende lava sprutet til værs. De nærmeste husene i byen lå rett ved. Hele øyas befolkning ble evakuert i løpet av noen timer, bortsett fra de som ble igjen og gjorde en heltemodig innsats for å redde hus og eiendom. Alt gikk bra, og uten at noen mistet livet, fordi det blåste vestavind det første døgnet. Men dagen etter snudde vinden til sørøst igjen og blåste asken innover byen. Den nærmeste bydelen var allerede brent opp i lavaen, men nå ble resten av byen begravd i aske.

Det vises en film på kinoen, fire forestillinger daglig for turistene, med dokumentariske filmopptak fra hendelsene i 1973. Vi husker begivenhetene fra aviser og TV hjemme, men det var jo bare noe som hendte langt borte, og det berørte ikke oss. Oddvar og jeg gikk tur på de størknete lavamassene. Det var rart å tenke på at alt dette hadde vært rødglødende. Hist og her var det satt opp gateskilt som viste hvor gata der nede under lavaen var i januar 1973. De kaller området Pompei.Vi gikk helt opp på toppen av lavafjellet. Det var varmt å sette seg ned. Hvis man stakk fingrene 10-12 cm ned i grusen, brant man seg. Det ryker fremdeles svakt fra ett punkt. Det kan jo skje igjen.

Men de fleste av innbyggerne flyttet tilbake, de som hadde noe hus å flytte tilbake til, og begynte å skuffe vekk asken, da det ble erklært at faren var over i juli 1973. Det kom ungdom fra 22 nasjoner til øya den sommeren for å hjelpe til og grave fram kirkegården fra askehaugene. Sånt synes jeg er rørende. I dag bor det omlag 5000 mennesker på Heimaey.Vi var der i knappe tre døgn mens vi ventet på at den sterke sør-østen, som vi ville fått midt i nesa, skulle gi seg. Da vi dro var vinden løyet, men svære dønninger fra det været som hadde vært, gjorde de to første døgnene ganske ubehagelige.

De siste par dagene og siste natta hadde vi imidlertid fin seilas. Det tok tre og et halvt døgn å nå fram til Torshavn. Færøyene består av 18 øyer hvorav 17 er bebodd, Ca. 50.000 innbyggere.  Selvstyrende del av det danske kongerige. !! Står det i en av turistbrosjyrene. Torshavn er en veldig trivelig plass. Den gamle bebyggelsen med gress på taket er bevart, statsministerens kontor er et av dem, innimellom relativt moderate bygg fra nyere tider. Det bygges til og med nye hus i den gamle stilen. Byen er full av gresstak. Et veldig trivelig sentrum, tett og lite med smale gater.

Men færøyingene er moderne mennesker. Her finnes både gallerier og kaffelatte, og mye rockur og popur. Solid med Morten og Lena forlot oss her etter bare en natt ved brygga sammen med oss. De har det travelt med å komme hjem til sine nye liv og nye jobber etter mer enn tre år på havet. Det har vært veldig fint å ha følge med dem. De hadde mye å lære oss.

Deres plass ved brygga ble straks overtatt av en polsk båt, Nitron fra Gdansk, litt større enn vår, med en livat gjeng på 8 om bord. Fem av dem laget stor fest ut av Oddvars bursdag, om bord hos oss. De snakket flytende polsk alle sammen (veldig mye) men kunne også såpass mye engelsk at vi hadde det hyggelig. Og bursdagssangen på polsk var det skikkelig trøkk i.

Og no er det sjett-te gongen….. . jeg sier ikke mer. Dere kan gjette. Motorlabber er en ting, men det fineste er at vi har fått fikset autopiloten! I seneste laget, kanskje, men allikevel. Det er revolusjon! Hvordan skal det ende? Det har jo blitt det reneste slaraffenliv her ombord.Vi var i Torshavn i over en uke mens vi reparerte og ventet på gunstig vindretning. Værgudene virket ikke spesielt samarbeidsvillige. Men på mandag var det plutselig sånn at det blåste friskt fra nordvest som ble lovet å skulle vare hele mandag og natt til tirsdag. Deretter skulle det bli sørøstlig vind igjen, men svært lett, sånn at det alltids skulle bli utholdelig å gå for motor. Vi skulle tross alt være framme i Lerwick i løpet av onsdagen.

Derfor la vi av gårde i all hast, med blå himmel og blått hav og 6,4 knops fart for revet storseil og fokke. Men verken værgudene eller meteorologene holdt hva de lovet, så om ettermiddagen på mandag var det helt slutt på vinden. Sørøsten kom som lovet morgenen etter, men den økte og økte utover dagen. Lett var den i hvert fall ikke, og dønningene rett imot var nokså slitsomme. Siden vi ikke er like tøffe som vikingene bestemte vi oss for å gå inn i en liten smal bukt på vestsiden av Shetland for å hvile og ta det litt med ro, men det var langdrygt å stampe seg fram dit med både bølger og kanskje strøm imot. Stupmørkt var det og ingen lys. Vi måtte sirkle rundt utenfor munningen av fjorden et par timer før det ble såpass lyst at vi turte gå inn.

Mens vi ventet kom kulingen som var lovet, et halvt døgn for tidlig. Det var som å bli truffet av en kanonkule. Vi slet oss i grålysningen, i piskende regn og sterk motvind inn den lange smale fjorden. I innløpet sto en rekke stacks (spisse klippeformasjoner) og innover hele fjorden var det mærer med skjell som vi måtte snirkle oss forbi, før vi kunne hive ut to ankere og stupe til køys. Det er herlig å legge seg under dyna og la været holde på uten at det bryr oss. Vi hadde vært våkne mer eller mindre i to døgn.

Vinden tok seg en liten pause midt på dagen da lavtrykkets sentrum var over oss, før det brakte løs igjen, denne gangen fra nordøst. Da vi stakk huet ut i dagslys gikk det fremdeles kvitt rundt båten og det åpenbarte seg et landskap bestående av grønne åser uten ett eneste tre, to bekker, sauer, spover, sandløpere, steinvendere, skarv, kaniner og fiskebruk. Ikke ett menneske å se. Men vi var nok observert, for da det ble mørkt igjen blinket det lystig fra alle skjellmærene rundt oss. De var nok redde for at vi skulle gå inn i dem.

Vi ble liggende der enda et par dager for å vente på at været skulle gi seg. Vi dro ut av Rona Voe i laber til frisk sør-sørvestlig bris, gikk rundt den nordlige odden av The Mainland og sørover gjennom Yell Sound. Der la vi oss for anker i Bay of Ollaberry, for å vente på det riktige tidspunktet til å gå gjennom strømmen. Det er sterke tidevannstrømmer som opererer i dette området, og de holder opptil 6 knops fart. Det er ingen vits i å prøve å gå mot strømmen. Så da vi gikk fra Ollabery i dag tidlig fosset vi gjennom i opptil 10.5 knop. Det så ut som vannet kokte. Vi har aldri sett makan. Det var en interessant opplevelse.

Midt på dagen var vi framme i Lerwick, og det er alltid hyggelig å komme hit. Havnesjefen ønsker velkommen og gir oss nøkkel til yachtklubben hvor dusjen er. Han til og med husket båten fra forrige gang vi var her, og det er seks år siden. I det hele tatt blir man veldig godt mottatt som norsk på Shetland. De gjør maksimalt ut av sin tilknytning til vikingene og Norge. Man finner gatenavn som King Erik street, King Olav street og King Harald street. Og i deres spesielle avart av skotsk/engelsk er det en hel masse norske ord. Det begeistrer kaptein og admiral voldsomt. Ikke for at vi har blitt så fryktelig nasjonalistiske, men for at det tydelig avslører hvordan sammenhengene var før i tiden.  

Akkurat nå bygger det seg opp et lavtrykk vest for Irland som sikkert har til hensikt å holde oss her noen dager. Men det gjør ikke noe. Akkurat i dag er det ett år siden vi dro fra Oslo og trodde vi skulle være borte i to, så vi har god tid. Og når bare lavtrykket har flyttet seg tilstrekkelig langt nordøstover legger vi ut på vår siste etappe videre mot øst og Dei gamle fjelli syningom. 

            Lerwick, Shetland, 10. september 2006                                                                                                     

                                       Ellen