Eller: Hvorfor i all verden drar man ut på en sånn reise?
En oppsummering.
Mens vi var i Reykjavik hadde vi besøk om bord av en journalist fra Islands største avis, Morgunbladid. Det er tydeligvis ikke slik at Island ligger midt i løypa for langturseierne. Det er noen som er innom både i østerled og vesterled, men havna er ikke full av seilere. Derfor var vi kanskje en slags attraksjon.
De gamle vikingene må ha vært noen skikkelige tøffinger. Været her oppe kan være temmelig røft, og de seilte i sine åpne langskip. Og ikke kunne de gå inn på internet og ta ut femdagers værvarsel heller. De bare la av gårde en dag været så brukbart ut (har lest Helge Ingstad). Vi vet alltid før vi går ut sånn omtrent hvilket vær vi får. Det er bare å konsultere en eller annen værtjeneste på internet, eller be havnesjefen printe ut værkart. Dessuten har vi værfax om bord, når vi får den til å virke.
Som dere der hjemme kanskje har oppfattet foregår det for tiden mye kvalifisert historisk tenkning her om bord. Interessen for vår islandsk / norske historie har tatt seg mer og mer opp for hver havn, til den nådde de helt store høyder da vi kom til Torshavn.
Nattevakter kan være lange og slitsomme, særlig når vi går for motor uten vind av betydning, og vi er nødt til å sitte ute og styre. For å få 4-5 timer til å gå uten at en sovner gjelder det å ha noe å okkupere huet med, særlig når skyer eller tåke hindrer selskap med stjernene, og for å glemme at det er kaldt og vått. Vet dere for eksempel hvor mange hovedsteder det finnes som begynner på bokstaven B? Eller komponister på S?
Isen holdt oss fanget i havna i Nanortaliq i 5 dager. Den stengte fullstendig utløpet. Men det gjorde ikke så mye, for i Nanortaliq bodde Paulina, svensk tannlege med sommerjobb på Grønland. Det gav oss tilgang på vaskemaskin og dusj og dessuten flere gode middager og hyggelig selskap. Noe av det fineste med en sånn reise som dette, er alle de spesielle menneskene man møter og gode vennene man får overalt.
Egentlig hadde vi tenkt å få med oss Eirik Raudes gård på Brattalid, men de grønlandske fjordene er så skrekkelig lange. Selv om det var kort vei fra Igaliko i luftlinje, måtte vi helt ut fjorden og enda lenger inn i neste fjord, seks timer ut og åtte timer inn med vår somlebåt. Grønlenderne bruker hurtiggående småbåter. All kommunikasjon foregår med båt, fly eller helikopter. Det finnes ingen veier mellom tettstedene.
I en liten bok vi har om isfjell har vi nå lært at de er delt inn i seks kategorier etter størrelsen. Den minste heter ”growler” og er på størrelse med en bil. Nest minst er ”bergy bits” som er store som hus. Så følger small, medium og large, henholdsvis store som en kirke, et høyhus og operaen i Sidney. Dessuten finnes ”very large” som skal være over 75 meter høye og mer enn 220 meter lange, men de er det bare 3% av. Hittil har vi bare truffet på de fire minste størrelsene.
Makan til gjestfrihet og hjelpsomhet som den vi møtte på Newfoundland skal man lete lenge etter. Vi var innom 4 havner. I fiskehavna Port au Choix lå vi i fem dager mens tåka enten lå tjukk rundt oss, eller sommeren hylte gjennom riggen. Det blåste stiv kuling utenfor på havet, opptil 30 – 40 knop. De sa det var capelin-vær.
Kanadierne er et veldig vennlig folkeslag. Man blir antastet overalt av folk som vil slå av en prat. Alle hilser på en. Gamle damer sier ”hello dear” og tenåringer sier ”hey” når vi passerer dem på gata. Det er faktisk helt vanlig at man hilser når man møtes på fortauet eller hvor som helst ellers. Hver gang man kommer inn i en butikk spør ekspeditøren ”how are you today? Til å begynne med ble jeg litt vippet av pinnen når jeg fikk det spørsmålet, før jeg lærte meg at man bare sier ”fine, thank you”.
Enda en lang overfart er tilbakelagt. Fra Bermuda nord / nordøstover til Nova Scotia. Solid lå foran oss i løypa hele tiden og var framme seks timer før oss. Vi forlot St.George om morgenen, lørdag 27. mai. Nydelig vær. Fin vind hele første dagen. Varmt. Rutinene går av seg selv. Det er herlig å være på havet igjen.
Bermuda utgjøres av noen få smale striper med land som så vidt stikker opp over havet på sørsiden av et enormt område med rev. 34 skipsvrak ligger strødd rundt hele revet. Men på det lille som er av tørt land er det hyggelig. Også hit ble det, den gangen man drev med den slags, fraktet slaver. Ca. 90% av øyas befolkning i dag er deres etterkommere, og nå har de det godt.
Hittil hadde vi vært ensidig opptatt av at vi skulle til Azorene og gledet oss til å komme dit. Det har vært en sånn selvfølgelig del av turen inni hodene våre i årevis. En engelskmann vi traff på Tobago Kays fortalte om en tidligere tur han hadde hatt, og sa at ”the highlight of the caribbean was the Azores”. Men det går jo faktisk charterturer dit. Det gjør det ikke til Vinland og Grønland.
Tobago, Trinidad, Grenada, Carriacou, Union Island, Tobago Kays, Mustique, Bequia, St.Vincent, St.Lucia, Martinique, Isle des Saintes, Guadeloupe og Antigua. Det var de vi rakk. Mange dro vi forbi. Tiden var knapp. 33,4 grader er det inne i båten i skyggen med alle luker åpne. Vi er på Antigua, siste stopp før kryssingen nordøstover.
Vi har vært på Bequia. Det var egentlig der vi hadde planlagt å feire jula 2005 med familien. Det ble det som før omtalt ikke noe av fordi alle mulige uhell og vrange værguder holdt oss igjen i Europa utilbørlig lenge.
Noen uker før vi dro fra Oslo fikk jeg et interiørmagasin av en venninne (hei Torunn). Det hadde en artikkel om øya Mustique. Siden har jeg vært fiksert på å komme dit. Nå har jeg vært der.
Ivan het orkanen som herjet de karibiske øyer høsten 2004. Han har satt spor etter seg. Det het seg før 2004 at grensen for orkan-området gikk et stykke nord for Grenada. Det var mange seilere som la båtene sine i opplag på Grenada for sommeren og orkansesongen. Her lå båten trygt mens orkanen raste lenger nord, og eieren var hjemme i USA eller Sverige eller hvor de nå kom fra. Sånn er det ikke lenger.
Vi har nå vært på Trinidad i snart tre uker og er ferdig reparert. La oss håpe at det var siste gangen. Men vi har sikkert mye enda om bord som kan gå i stykker. To seil er reparert. Rulleforstaget til storfokka er tatt fra hverandre og har nå fått nye popnagler. Vi har et nytt sett med forbruksbatterier. Påhengsmotoren til jolla er overhalt. Men den flunkende nye vindgeneratoren vår fikk vi ikke reparert her på stedet fordi det ville ta for lang tid å få nye deler hit. Vi kjøper ny når vi kommer til Grenada, og så får vi ta krangelen med forhandleren i Arendal når vi kommer hjem.
Jeg sitter nå på Trinidad i Chaguaramas Bay og skriver. Her ligger hundrevis av seilere. Alle nasjonaliteter. Alt er lagt opp for å tilfredsstille båtfolket. Her er alt av ekspertise. Folk er hjelpsomme. Ellers er det er 30 grader inne i båten. Det er bare oss gamle igjen om bord. Tuva har reist hjem til snømassene og Martin har dratt videre med Sally Blue.
Lørdag 28. januar. Dag 7. Fra loggen: N 21.29.89. W.22.55.86. kl. 11.35. Vi har kommet inn i passaten i løpet av natta. Kjempebølger halveis fra siden bakfra. Sterk nordøstlig vind. Vi er rett nord for Capo Verde. Vi har gått i en stor bue fra Gran Canaria sørover. Her fra er det vestover, eller svakt sørvest. Oppdaget rift i storfokka. Spridde lillefokka. Dramatisk redningsaksjon av spribom og seil tidlig på natta. Bommen ble tatt vekk.
Jula er over og familien har reist hjem til snøen. Det gikk altfor fort. Men hyggelig var det. Særlig å ha Ailo her. Han gav bestemor den fineste gaven på hennes fødselsdag da han slapp taket og skjenet for første gang tvers over gulvet og inn i bestemors armer. Sikkert 10 skritt. Det var stort.
Det har blitt Ellen som har ført vår lille reiseberetning i pennen – med mange og velfortjente tilbakemeldinger fra de som ” reiser med oss”. Noe stort prosjekt er jo ikke dette i seg selv. Mange har reist ruten før oss. Men vi opplever nå engang ting individuelt – og vi gjør oss høyst individuelle sett med erfaringer, det være seg både nedturer og oppturer.
Havet, døden og kjærligheten.
De gamle vikingene må ha vært noen skikkelige tøffinger. Været her oppe kan være temmelig røft, og de seilte i sine åpne langskip. Og ikke kunne de gå inn på internet og ta ut femdagers værvarsel heller. De bare la av gårde en dag været så brukbart ut (har lest Helge Ingstad). Vi vet alltid før vi går ut sånn omtrent hvilket vær vi får. Det er bare å konsultere en eller annen værtjeneste på internet, eller be havnesjefen printe ut værkart. Dessuten har vi værfax om bord, når vi får den til å virke. 
Som dere der hjemme kanskje har oppfattet foregår det for tiden mye kvalifisert historisk tenkning her om bord. Interessen for vår islandsk / norske historie har tatt seg mer og mer opp for hver havn, til den nådde de helt store høyder da vi kom til Torshavn. 
Nattevakter kan være lange og slitsomme, særlig når vi går for motor uten vind av betydning, og vi er nødt til å sitte ute og styre. For å få 4-5 timer til å gå uten at en sovner gjelder det å ha noe å okkupere huet med, særlig når skyer eller tåke hindrer selskap med stjernene, og for å glemme at det er kaldt og vått. 
Egentlig hadde vi tenkt å få med oss Eirik Raudes gård på Brattalid, men de grønlandske fjordene er så skrekkelig lange. Selv om det var kort vei fra Igaliko i luftlinje, måtte vi helt ut fjorden og enda lenger inn i neste fjord, seks timer ut og åtte timer inn med vår somlebåt. Grønlenderne bruker hurtiggående småbåter. All kommunikasjon foregår med båt, fly eller helikopter. Det finnes ingen veier mellom tettstedene. 
I en liten bok vi har om isfjell har vi nå lært at de er delt inn i seks kategorier etter størrelsen. Den minste heter ”growler” og er på størrelse med en bil. Nest minst er ”bergy bits” som er store som hus. Så følger small, medium og large, henholdsvis store som en kirke, et høyhus og operaen i Sidney. Dessuten finnes ”very large” som skal være over 75 meter høye og mer enn 220 meter lange, men de er det bare 3% av. Hittil har vi bare truffet på de fire minste størrelsene. 
Makan til gjestfrihet og hjelpsomhet som den vi møtte på Newfoundland skal man lete lenge etter. Vi var innom 4 havner. I fiskehavna Port au Choix lå vi i fem dager mens tåka enten lå tjukk rundt oss, eller sommeren hylte gjennom riggen. Det blåste stiv kuling utenfor på havet, opptil 30 – 40 knop. De sa det var capelin-vær. 
Kanadierne er et veldig vennlig folkeslag. Man blir antastet overalt av folk som vil slå av en prat. Alle hilser på en. Gamle damer sier ”hello dear” og tenåringer sier ”hey” når vi passerer dem på gata. Det er faktisk helt vanlig at man hilser når man møtes på fortauet eller hvor som helst ellers. Hver gang man kommer inn i en butikk spør ekspeditøren ”how are you today? Til å begynne med ble jeg litt vippet av pinnen når jeg fikk det spørsmålet, før jeg lærte meg at man bare sier ”fine, thank you”. 
Enda en lang overfart er tilbakelagt. Fra Bermuda nord / nordøstover til Nova Scotia. Solid lå foran oss i løypa hele tiden og var framme seks timer før oss. Vi forlot St.George om morgenen, lørdag 27. mai. Nydelig vær. Fin vind hele første dagen. Varmt. Rutinene går av seg selv. Det er herlig å være på havet igjen. 
Bermuda utgjøres av noen få smale striper med land som så vidt stikker opp over havet på sørsiden av et enormt område med rev. 34 skipsvrak ligger strødd rundt hele revet. Men på det lille som er av tørt land er det hyggelig. Også hit ble det, den gangen man drev med den slags, fraktet slaver. Ca. 90% av øyas befolkning i dag er deres etterkommere, og nå har de det godt. 
Hittil hadde vi vært ensidig opptatt av at vi skulle til Azorene og gledet oss til å komme dit. Det har vært en sånn selvfølgelig del av turen inni hodene våre i årevis. En engelskmann vi traff på Tobago Kays fortalte om en tidligere tur han hadde hatt, og sa at ”the highlight of the caribbean was the Azores”. Men det går jo faktisk charterturer dit. Det gjør det ikke til Vinland og Grønland. 
Tobago, Trinidad, Grenada, Carriacou, Union Island, Tobago Kays, Mustique, Bequia, St.Vincent, St.Lucia, Martinique, Isle des Saintes, Guadeloupe og Antigua. Det var de vi rakk. Mange dro vi forbi. Tiden var knapp. 33,4 grader er det inne i båten i skyggen med alle luker åpne. Vi er på Antigua, siste stopp før kryssingen nordøstover. 
Vi har vært på Bequia. Det var egentlig der vi hadde planlagt å feire jula 2005 med familien. Det ble det som før omtalt ikke noe av fordi alle mulige uhell og vrange værguder holdt oss igjen i Europa utilbørlig lenge. 
Noen uker før vi dro fra Oslo fikk jeg et interiørmagasin av en venninne (hei Torunn). Det hadde en artikkel om øya Mustique. Siden har jeg vært fiksert på å komme dit. Nå har jeg vært der. 
Ivan het orkanen som herjet de karibiske øyer høsten 2004. Han har satt spor etter seg. Det het seg før 2004 at grensen for orkan-området gikk et stykke nord for Grenada. Det var mange seilere som la båtene sine i opplag på Grenada for sommeren og orkansesongen. Her lå båten trygt mens orkanen raste lenger nord, og eieren var hjemme i USA eller Sverige eller hvor de nå kom fra. Sånn er det ikke lenger. 
Vi har nå vært på Trinidad i snart tre uker og er ferdig reparert. La oss håpe at det var siste gangen. Men vi har sikkert mye enda om bord som kan gå i stykker. To seil er reparert. Rulleforstaget til storfokka er tatt fra hverandre og har nå fått nye popnagler. Vi har et nytt sett med forbruksbatterier. Påhengsmotoren til jolla er overhalt. Men den flunkende nye vindgeneratoren vår fikk vi ikke reparert her på stedet fordi det ville ta for lang tid å få nye deler hit. Vi kjøper ny når vi kommer til Grenada, og så får vi ta krangelen med forhandleren i Arendal når vi kommer hjem. 
Lørdag 28. januar. Dag 7. Fra loggen:
Det har blitt Ellen som har ført vår lille reiseberetning i pennen – med mange og velfortjente tilbakemeldinger fra de som ” reiser med oss”. Noe stort prosjekt er jo ikke dette i seg selv. Mange har reist ruten før oss. Men vi opplever nå engang ting individuelt – og vi gjør oss høyst individuelle sett med erfaringer, det være seg både nedturer og oppturer.